Møte med Høyesterett

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I RETTEN: Advokatene Frode Elgesem (t.v.) og Carl Bore I Høyesterett. På første benk Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen og avisens kommentator John Olav Egeland. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB Scanpix

I forrige uke ga jeg mitt vitneprov til Norges Høyesterett. Nå gjenstår det bare å se om Høyesteretts dommere vil markere 200-årsjubileet for Grunnloven med en kraftig innsnevring av ytringsfriheten i pressen.

Det handler om rammene for kommentar- journalistikken. Tredje og siste runde i norsk rett for Dagbladets dekning av den såkalte ambulansesaken sommeren 2007. Ambulansesjåfør Erik Schjenken mener seg utsatt for ærekrenkende beskyldninger om rasistiske holdninger, da han sammen med en kollega etterlot Ali Farah med alvorlige hodeskader i Sofienbergparten.

I den opphetede debatten som fulgte publiserte Dagbladet noen skarpe refleksjoner fra sine fast ansatte kommentatorer. Oslo Tingrett dømte avisen til å betale en million kroner i oppreisning. Lagmannsretten reduserte beløpet til 200 000, men fastslo samtidig at avisens samlede dekning fikk et massivt rasismefokus uten tilstrekkelig dekning i faktum.

Dagbladet anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett som dermed for første gang siden 2005 skal ta opp til doms en sak om ærekrenkelse. Siden århundreskiftet har Høyesterett behandlet åtte saker med dette tema, syv av dem endte med frifinnelse. To av Høyesteretts vurderinger ble senere omstøtt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Det knytter seg dermed stor spenning til Høyesteretts avgjørelse i Schjenken-saken, som er ventet i løpet av tre uker. Omtrent samtidig skal Høyesterett også avgjøre om man vil ta opp anken fra kirurgen Rastislav Kunda mot frifinnelsen av Avisa Nordland sin dekning av kirurgi-skandalen ved Sykehuset Nordland.

Flere av Høyesteretts siste avgjørelser i saker om ærekrenkelse innrømmer media ganske vidtgående rammer for hva som kan skrives og sies om navngitte personer. Det vil nok vekke stor oppsikt om Høyesterett feirer grunnlovsjubileet med to saker som går i motsatt retning.

Advokat Carl Bore, som nå representerer både Schjenken og Kunda, er klar på at disse sakene ikke handler om innsnevring av ytringsfrihet men om «å markere grensene for skandalejournalistikk».

Den europeiske menneskerettskonvensjonen inneholder bestemmelser som både verner om ytringsfriheten og om personvernet. Det er når disse rettigheter havner på kollisjonskurs at rettssystemet må avklare hvilket prinsipp som skal ha forkjørsrett basert på samfunnets allmenne interesser.

I over 30 år har jeg stått i den beinharde konkurransen mellom VG og Dagbladet. Så det føles ikke uten videre naturlig å falle Dagbladets redaktør om halsen i en sak som denne. Men i likhet med Norsk Redaktørforenings tidligere generalsekretær, Nils E. Øy, finner jeg at denne saken har prinsipiell betydning for pressens rolle i samfunnsdebatten. Vi har begge avgitt en skriftlig forklaring til støtte for Dagbladets argumentasjon overfor Høyesterett.

I min forklaring tar jeg utgangspunkt i at ambulanse-saken var en klassisk nyhetshendelse hvor mediene formidler inntrykk og opplysninger fra vitner og involverte. Det var ikke mediene som tok opp rasismespørsmålet på grunnlag av ambulansepersonalets opptreden i parken. Vitneutsagn ble snart fulgt opp av pårørende, ideelle organisasjoner og politikere. Som vanlig var offentlige etater svært tilbakeholdne med opplysninger og kommentarer. Ingen av de to sjåførene ble identifisert med navn av media.

Lagmannsrettens vurdering av at Dagbladets synspunkter var premissgivende for debatten, er etter min oppfatning feilaktig. Kommentatorenes rolle er å lete etter sammenhenger og spisse problemstillinger som egner seg for videre debatt. Kommentatorene er frie og uavhengige stemmer, og deres ytringer baserer seg på verdivurderinger mer enn faktaundersøkelser. I et åpent og demokratisk samfunn skal det ikke være nødvendig å kvele slike stemmer. I hvert fall ikke når personenes identitet holdes anonyme. I likhet med de fleste andre nordmenn kjente jeg ikke til Erik Schjenkens identitet før han selv sto fram som medieoffer i Aftenposten i 2008.

I norsk presses tradisjon gjelder det en annerledes og lavere terskel for hva man kan uttrykke i personlige kommentarer enn den som kommer til uttrykk gjennom medienes nyhetsformidling. Sentralt i nyhetsjournalistikken står formidling av vitneobservasjoner og eventuell kritikk som fremsettes. Dette blir i sin tur et element i kommentatorenes frie vurderinger, avhengig av om de velger å legge vekt på dem eller ikke.

I likhet med Helsedirektøren synes jeg det var en viktig debatt om såkalt «institusjonell rasisme» som oppstod på grunnlag av hendelsen i Sofienbergparken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s