HVEM er det som er TATT?

FØRST UTE: Det var VG og E24 som bragte nyheten om underslagssaken I Aschehoug Forlag. Kort tid senere ble mannens navn offentliggjort - av Dagens Næringsliv. Foto: ROGER NEUMANN

FØRST UTE: Det var VG og E24 som bragte nyheten om underslagssaken I Aschehoug Forlag. Kort tid senere ble mannens navn offentliggjort – av Dagens Næringsliv. Foto: ROGER NEUMANN

NRK-kjendis i fyllearresten etter pølsekrangel i taxi. NRK-kjendis fyllekjørte ned slottstrappen. Skuespiller-kjendis pedo-siktet. TV-kjendis kokain-tatt…

Overskriftene flimrer forbi i en gammel tabloidredaktørs hode. Ingen navn. Bare merkelapper som utløste en ustoppelig appetitt blant publikum for å vite hvem det var.

Ryktene gikk fra grend til grend, men ingen visste med sikkerhet inntil personen selv stod fram i et åpenhjertig intervju neste tirsdag.

Av og til kunne man lure på om grunnlaget for spekulasjon var mer pirrende interessevekkende enn selve nyheten med navn og bilde.

Hvem er det som er tatt? er det første spørsmålet alle stiller seg og som media egentlig ikke har lov til å gi deg svaret på. For i presseetikken er hovedregelen at identifisering av siktede, tiltalte eller domfelte bør unngås. Det er en tradisjon som står overfor en vikende front.

For det blir vanligere og vanligere at media identifiserer personer som er innblandet i straffbare eller sterkt kritikkverdige forhold med navn og bilde. I alle fall i de sakene som vekker størst interesse.

Rettslig sett er det også blitt stadig mer akseptabelt å identifisere personer som blir utsatt for omdømmesvekkende oppmerksomhet i media. De siste ti-tolv årene gjelder det både i norsk og europeisk rettspraksis.

Likevel er det for publikum svært vanskelig å forstå hva som skiller medias identifikasjonsvalg fra anonymiseringsvalgene. Ofte er det også slik at mediene velger forskjellige løsninger, men hvor de fleste til slutt ender opp med å identifisere fordi et stort medium allerede har gjort det.

De siste månedene har vi sett mange eksempler på dette:

Underslagssaken i Aschehoug Forlag. I utgangspunktet var det VG som sprakk nyheten uten navn og bilde. Det fikk du av Dagens Næringsliv like etterpå.

Overgrepssaken fra Oslo Tingrett.  Både VG Nett og Nettavisen omtalte dommen på 15 års fengsel for 11 voldtekter. VG uten navn og bilde. Nettavisen med begge deler. Sjefredaktør Gunnar Stavrum begrunnet valget med at dette var en ekstremt alvorlig kriminalsak, i motsetning til mange Økokrim-saker hvor media som regel identifiserer siktede på et altfor lettvint grunnlag.

Sex-trakasseringssaken fra Stabæk Fotball. Lokalavisen Budstikka var først ute med å identifisere den anklagede treneren. VG identifiserte da mannen stod fram i et intervju. NRK og TV2 identifiserte treneren fordi VG allerede hadde gjort det..

Ingen av disse identifiseringssakene er innklaget for Pressens Faglige Utvalg.  Det er kanskje ikke så rart, siden det er blitt ganske krevende å få utvalgets medhold i klager på dette grunnlag. I fjor ble det avgitt til sammen åtte fellende uttalelser med konstatering av brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 om identifisering i retts- og kriminalreportasjen. Ingen av disse uttalelsene er av særlig prinsipiell interesse.

Det er derimot to klager som endte med frifinnelse av media. Politimannen som klaget inn VG og TV2 etter at han ble identifisert som siktet for drap på en kvinne i Stathelle, gikk på et knusende nederlag i Pressens Faglige Utvalg. I en svært grundig uttalelse gir utvalget en god innføring i avveiningene som gjorde det berettiget å identifisere, selv om det var viktige hensyn å ta til siktedes ektefelle og mindreårige barn.

Utvalget slår fast at identifiseringen var begrunnet i et berettiget informasjonsbehov hos publikum og at siktedes samfunnsrolle hadde relevans for de forhold som ble omtalt. Uttalelsen bygger på en prinsipputtalelse fra PFU i 1992 om retts- og kriminalreportasjen. Her angis gjerningens uvanlige eller spektakulære karakter, eller at den har vakt betydelig oppsikt, som identifiseringsgrunnlag. Det heter også at personer i offentlige stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold når dette har betydning for utførelse av deres funksjon.

Denne prinsipputtalelsen fremstår etter hvert som en tydeligere rettesnor for media enn Vær Varsom-plakatens formuleringer om samme forhold.

2 thoughts on “HVEM er det som er TATT?

  1. Fin artikkel.

    Linkene til uttalelsene fra PFU er ikke lenger gyldige. Siden du ikke har skrevet saksnr eller annet som identifiserer saken, er det svært vanskelig å selv sjekke uttalelsene fra PFU. Temaet er veldig spennende, og jeg vil gjerne lese uttalelsene i sin helhet selv.

    Har du mulighet til å oppdatere linkene, eller evt. oppgi saksnr eller lignende?

    M

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s