PR-stunt mot PFU

Tidligere journalist og PR-rådgiver Anders Cappelen har levert tidenes mest omfattende klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Den 1800 sider lange klagen med 4000 påståtte brudd på Vær Varsom-plakaten lar seg ikke behandle uten at pressens selvdømmeordning blir delvis lammet i måneder fremover.

«Monsterklagen», som den kalles av fagbladet Journalisten, retter seg mot TV2`s omtale av nevrokirurg Per Kristian Eide og et forskningsprosjekt med demente pasienter ved Rikshospitalet. Prosjektet omfattet 112 pasienter og to av pasientene fikk senere skader etter å ha blitt rammet av hjerneblødning.

TV2 og en rekke andre medier rapporterte for et år siden at Oslo Universitetssykehus stanset forskningsprosjektet etter at Helsetilsynet var alarmert. I løpet av et par måneder hadde TV2 40 fjernsyns- og nettreportasjer om saken. Sentralt i striden står en påstand om at forskningsprosjektet «førte til hjerneskader».

I tillegg er Aftenposten, Dagbladet, Bergens Tidende og NTB også innklaget, delvis fordi disse mediene har videreformidlet påstander i TV2`s reportasjer. Dagbladet skal ha kommet til en minnelig løsning med klageren, mens de øvrige klagene er klare til behandling i PFU. Sekretariatet i PFU vurderer nå om de skal behandles separat eller må vente på klagen mot TV2.

De fleste klagepunktene dreier seg om brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om faktakontroll, kildekritikk, kravet til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, skillet mellom faktaopplysninger og kommentar, faktisk dekning for titler og introduksjoner, og pressens arvesynd: Samtidig rett til imøtegåelse av kritikk. Det burde være mulig å snevre saken inn til noen få konkrete eksempler på alt dette.

PFU har bare tre saksbehandlere til sin rådighet, i tillegg til generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum. Hun er nok livredd for at Cappelens 1800 sider nå skal skremme vanlige mennesker fra å klage på pressen, og få folk til å tro at man må engasjere PR-rådgiver eller advokat for å formulere klagen. Presseforbundet har tvert imot gjort det lettere å fremme en klage på elektronisk klageskjema. Det er ingen ting som tyder på at profesjonelle klager har lettere for å få medhold i utvalget.

Det ligger an til ny rekord i antall klager til PFU i 2013. Hittil er det kommet inn ca. 350 klager mot mediene. For å unngå at disse ikke blir skadelidende som følge av Cappelens «monsterklage» bør PFU`s sekretariat nå lete etter en formell begrunnelse for å avgrense eller forenkle klagegrunnlaget. Det er her et poeng at PFU har innrømmet klageren svært romslig innleveringsfrist, som man burde kunne knytte visse betingelser til.

Anders Cappelen har gjort det til et levebrød å fremme klager på vegne av andre overfor PFU. Denne gangen gjør han etter eget utsagn jobben gratis. Han mener at TV2 er ansvarlig for et av de groveste pressejustismord i nyere tid. Klagens omfang har sammenheng med digitaliseringen av alt innhold i fjernsyn og aviser. Pressens overtramp gis dermed evig liv.

Her ligger nok også noe av bakgrunnen for den omseggripende konflikt mellom pressefolk og legestand. Den norske Legeforening engasjerer seg nå stadig oftere på vegne av sine medlemmer både mot pressen og i domstolene. Legene ønsker å opptre som et navnløst fellesskap i møtet med kritikk om feilbehandling. Det er «systemet» som har ansvaret. I diskusjonen er omtanken for de som er ofre for skader, nærmest fraværende. Jeg synes dette harmonerer svært dårlig med de forpliktelser som ligger til legenes samfunnsrolle.

Anders Cappelen har tidligere uttalt at omtalen av to kirurger ved Nordlandssykehuset er det «styggeste pressejustismordet i nyere tid». Da Avisa Nordland og VG gikk fri av kritikk i PFU kalte han utvalget for «overgripernes domstol». Nå har også Hålogaland lagmannsrett vurdert denne saken. Avisa Nordland ble blankt frifunnet i søksmålet fra kirurgen Ratislav Kunda. Han må også ut med over 1,4 millioner kroner i saksomkostninger.

I dommen slås det fast at Avisa Nordland hadde tilstrekkelig belegg for å bringe historien om en pasient som de to kirurgene opererte. Videre at det ikke var ærekrenkende å identifisere kirurgen med navn og bilde sammen med reportasjen.

Søksmålet var sponset av Legeforeningen, som nå trolig må plukke opp regningen. Dommen må være nedslående lesning for både Legeforeningen og Anders Cappelen. Det «styggeste pressejustismordet i nyere tid» er nå frifunnet både i PFU og lagmannsretten – «overgripernes domstoler». Venter nå Høyesterett? Jeg tviler på det. Lagmannsrettens dom føyer seg inn i en serie pressefrifinnelser gjennom det siste tiåret.

2 thoughts on “PR-stunt mot PFU

  1. DILLER’U OLUFSEN?

    Kjære Bernt!

    Etter våre hyggelige telefonsamtaler og smule e-postkorrespondanse, er jeg overrasket over at du sår tvil om mine motiver ved å skrive at:

    ”Anders Cappelen har gjort det til et levebrød å fremme klager på vegne av andre overfor PFU.”

    Gode Bernt, jeg forstår ikke hvorfor du uttrykker deg slik. I e-posten jeg sendte deg i går står det jo som følger:

    ”Jeg er først og fremst forlegger og forfatter. Siden jeg sluttet som journalist i 1990, har dette vært min hovedvirksomhet. 2013 er i så måte et unntak, da så å si hele året har gått med til klagesakene mot TV 2. Å skrive PFU-klager er noe jeg gjør når noen kontakter meg, og jeg har sympati for deres sak.”

    Det er rett og slett ikke riktig at PFU-klager er et levebrød for meg. Siden jeg skrev min første PFU-klage i 2007, har slik skribentvirksomhet, bortsett fra i 2013, utgjort under 10 % av min virksomhet.

    URIMELIG MISTENKELIGGJØRING
    Du skriver også følgende:

    ”Denne gangen gjør han etter eget utsagn jobben gratis.”

    Men Bernt, da! Du mener vel ikke med dette å insinuere at jeg har løyet, at det kanskje ikke er slik at jeg ikke har mottatt betaling?

    ”etter eget utsagn” skriver du. Sist fredag, den 13. desember, sendte jeg deg, fordi du spurte meg, nevrokirurg Per Kristian Eides forord og min innledning til de 52 PFU-klagene mot TV 2. I sitt forord skriver Eide blant annet følgende:

    ”Da sykehuset i april trakk tilsagnet om å betale for PFU-klagen, valgte Anders Cappelen å fortsette sitt arbeid uten garanti om betaling. (…) Jeg var uheldig som ble rammet av TV 2s kampanje. Men jeg var heldig som traff Anders Cappelen. Det er et sunt trekk ved et samfunn at det finnes medmennesker der ute som er villig til å slippe alt de har i hendene sine, og uten utsikt til økonomisk kompensasjon nedlegge et stor arbeid for å yte hjelp.

    Cappelen har trolig lagt ned godt over et årsverk i denne PFU-klagen. Jeg har vanskelig for å finne de riktig ordene for å uttrykke min takknemlighet for det han har gjort for meg.”

    Beste Bernt, jeg synes det er rart at du som jo alltid har hatt et bevisst forhold til presseetikk, er uredelig på dette punkt. Når du må ty til slikt, kan det være et tegn på at du har en dårlig sak?

    OLUFSEN PART I SAKEN
    Og, Bernt, burde du ikke strengt tatt ha opplyst dine lesere om at du er part i saken? Du sitter jo i styret i Bergens Tidende, og BT er også klaget inn i saken. Dine hatter er ikke rent få, og du er fortsatt redaktør i Schibsted. Også Aftenposten er, som du vet, klaget inn i denne saken.

    I Vær Varsom-plakatens punkt 2.3 heter det blant annet som følger:

    ”Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.”

    Du er Schibsted-redaktør og du skriver om klagesakene mot TV 2 i en ”VG-blogg” på VG Nett. Men klagen mot Bergens Tidende er et speilbilde av TV 2-klagene. Da vi snakket sammen på telefon tidligere i høst, fortalte du jo at du kjente til TV 2-klagen fordi du satt i BT-styret.

    Hvorfor har du ikke fortalt leserne om ditt styreverv i BT? Er ikke dette et forhold som kan påvirke din habilitet? Du er fortsatt ansatt i Schibsted. Det er ikke allment kjent at du er styremedlem i BT. Tro hva PFU ville mene om dette?

    URIMELIG OM KLAGEFRIST
    Du skriver:

    ”Det er her et poeng at PFU har innrømmet klageren svært romslig innleveringsfrist,”

    Dette er jeg helt uenig i. TV 2 utleverte 27 tv-innslag, og et nesten tresifret antall teasere, headlines og introer i slutten av juli og den 10. september i år. Hvis man ikke var betalende TV 2-kunde, var det umulig å kjenne til disse på forhånd. PFUs frist var 10. desember. Dette var i realiteten en svært tøff tidsfrist for de siste 27 tv-innslagene + introer osv.

    De som derimot har fått en særdeles romslig frist, er de innklagde presseorganene. BT ble klaget inn den 30. juni, og har enda ikke levert noe tilsvar. Ifølge PFUs vedtekter er tilsvarsfristen en – 1 – uke. Aftenposten oversatt fristen med over to måneder.

    Du anbefaler PFU-sekretariatet å finne en formell begrunnelse for å avgrense eller forenkle klagegrunnlaget i de 52 klagene på TV 2, og viser til at PFU bare har tre saksbehandlere. Men Bernt, du er vel kjent med at PFU tidligere har leid inn hjelp til å skrive sakssammendrag? I NAVs klage på NRK Brennpunkt ble som kjent Carl Erik Grimstad, slik han selv har uttrykt det, involvert ”i det omfattende utredningsarbeidet som ledet frem til fellelsen i PFU.”

    KUNDA-SAKEN
    Du skriver om den ferske dommen i Hålogaland lagmassrett i den såkalte Kunda-saken. Jeg skjønner godt at dommen gleder deg. For alle som mener at pressen bør ansvarliggjøres når den driver uskyldige enkeltpersoner til randen av selvmord for å ”avsløre” en liksomskandale, er den utvilsomt et midlertidig tilbakeslag.

    Det er Avisa Nordland som dr. Kunda og Legeforeningen gikk til søksmål mot. Men den som burde vært presset til å sitte på tiltalebenken, hvem var det? Den verste avisen i forfølgelsen av Kunda, var VG. Hvem var sjefredaktør da VG i 2010 fortalte sine lesere at Kunda unødvendig hadde fjernet indre organer hos pasienter? Men var ikke det deg, da, Bernt?

    Det dommen i Hålogaland lagmannsrett fremfor alt viser, er at norske domstoler håndterer æreskrenkelsesaker mot pressen høyst ulikt. Salten tingrett kom til det stikk motsatte resultat i Kunda-saken. Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett har i Schjenken-saken basert seg på premisser som dommerne i Hålogaland lagmannsrett suverent har oversett. Siste ord er neppe sagt i Kunda-sakens rettslige etterspill.

    ”SERIE AV PRESSEFRIFINNELSER”
    ”Lagmannsrettens dom føyer seg inn i en serie pressefrifinnelser gjennom de siste årene”.

    Godeste Bernt, man skjønner jo at du som Schibsted-redaktør aller helst vil at det skal være minst mulig risiko for at pressen taper ærekrenkelsessøksmål. Forresten, Bernt, du har jo vært aksjonær i Schibsted. Er du det fortsatt? Er det ikke rimelig at du forteller dine lesere hvor mange aksjer du har i dag?

    Jeg mener, pressen er jo tilhenger av åpenhet, ikke sant? Da du var VG-redaktør, hva ville VG skrevet om en toppleder som ikke ville informere pressen om hva mange aksjer han eller hun hadde i selskapet han eller hun var involvert i og gjorde ”PR-stunt” for?

    ”Serie av pressefrifinnelser”. Jaså? Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett har dømt Dagbladet i Schjenken-saken. Dagbladet ble også dømt i Oslo tingrett i Spetalen-saken. Dagens Næringsliv inngikk dyrt forlik med Arne Fredly etter rettslig forspill.

    Fædrelandsvennen tapte i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) i Baneheia-saken. Se og Hør tapte i Høyesterett i ”Big Brother”-saken.

    Morgan Andersen tapte mot Aftenposten i Oslo tingrett, og har anket.

    DILLERUD-SAKEN
    Men Bernt, når vi først er på dette sporet, skal vi ikke også nevne Dillerud-saken? Som du sikkert husker, ble VG dømt for ærekrenkelser mot kirurgen Erik Dillerud i både ting- og lagmannsrett, og måtte betale hele 1,5 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger. Du, Bernt, og VG anket til Høyesterett, men anken ble avvist. Du og VG anket til EMD. Den 16. oktober 2001 avviste EMD VGs anke.

    Som jeg skrev til deg i e-post sist fredag:

    ”Jeg regner på ingen måte med ditt bifall til mitt arbeid. Du og jeg befinner oss på hver vår side av en kritisk skillelinje:

    Jeg ønsker en langt større grad av ansvarliggjøring av redaktører og journalister som misbruker sin makt, enn det du gjør.

    Likevel tror jeg kanskje vi har samme langsiktige mål eller håp: En sunn, slagkraftig og presseetisk bevisst norsk presse.

    (…)

    Hadde du kommet nært innpå flere enkeltpersoner som har vært utsatt for pressens maktmisbruk, og fått sine liv ettertrykkelig skadet av dette, tror jeg du hadde hatt større sympati og forståelse for det arbeidet jeg prøver å gjøre.”

    Lik

  2. 1) Når jeg skriver at Anders Cappelen ettter eget utsagn gjør jobben gratis er det fordi han selv er kilde til dette I klagens innledningskapittel.. Her fremgår det imidlertid at han I utgangspunktet var engasjert av et advokatkontor og at Osle universitetssykehus ville dekke utgiftene til klagen. Sykehusledelsen trakk senere dette tilbake.

    2) Anders Cappelen har ført ca 25 klager til PFU I pennen, flere av disse mot betaling. Det er I og for seg ikke noe kritikkverdig I dette.

    3) Det er riktig at undertegnede sitter I styret I Bergens Tidende. I min artikkel har jeg imidlertid ikke tatt noe standpunkt til berettigelsen av denne klagen. Heller ikke klagen mot Aftenposten eller TV 2. Det jeg reagerer på er nødvendigheten av å skrive en klage på nesten 1800 sider mot TV 2 over et år etter at den første reportasjen ble sendt. Dersom Anders Cappelen hadde sendt en klage etter de første 40 innslagene i februar ville det etter min oppfatning ha tjent hans klients interesser.

    4) Som ansvarlig redaktør I VG på det tidspunkt historien om Nordlandssykehuset ble publisert mener jeg meg berrettiget til å kommentere Anders Cappelens useriøse utfall mot mediene. Avisa Nordlands dekning av saken er nå behandlet av bade Pressens Faglige Utvalg og Hålogaland lagmannsrett med et tydelig og frifinnende resultat.

    5) Jeg vil anbefale Anders Cappelen å studere rettslige oversikter over rettskraftige dommer I saker om ærekrenkelser siden år 2000. Der vil han ikke finne nevneverdig støtte for sin påstand.

    6) Det er betegnende at Cappelen trekker fram den såkalte Dillerud-saken, som sto på trykk I VG for over 21 år siden, og på et tidspunkt da undertegnede ikke var ansvarlig redaktør I avisen. Heldigvis har rettstilstanden I Europa endret seg siden den gang. For de som ikke kjenner saken kan jeg opplyse om at den handlet om formidling av kritikk fra et bullimioffer som ble utsatt for fettsuging.

    7) Etter mitt syn er det forstemmende at legestanden og dens fremste forsvarere uttrykker null empati I forhold til pasientene i mange av de kritiske sakene som norsk presse tar opp.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s