Reportere uten grenser

DIREKTE FRA KRIGEN: Åsne Seierstad rapporterte fra krigsherjede Bagdad for NRK før, under og etter angrepet fra de amerikanske og britiske styrkene I perioden januar - april 2003. Foto: JAN JOHANNESSEN

DIREKTE FRA KRIGEN: Åsne Seierstad rapporterte fra krigsherjede Bagdad for NRK før, under og etter angrepet fra de amerikanske og britiske styrkene I perioden januar – april 2003. Foto: JAN JOHANNESSEN

De er reportere uten grenser i mer enn en forstand. En hær av frilansjournalister og –fotografer som tiltrekkes av kriger, konflikter og katastrofer. I sin jakt på sannheten går de ofte noen skritt lengere enn sine fast ansatte kolleger. De tar stor personlig risiko.

For all verdens avis- og TV-redaktører representerer de et stort etisk dilemma: Når vi ikke selv vil ta ansvaret for å sende fast ansatte medarbeidere inn i livsfarlige konfliktområder, kan vi da bare fortsette å kjøpe materialet fra mer eller mindre tøylesløse frilansere?

Det borgerkrigsherjede Syria er nå verdens farligste sted å oppholde seg for journalister. I følge organisasjonen Reportere uten grenser er 26 journalister drept og 37 er fengslet i Syria siden mars 2011. I øyeblikket er 60 journalister savnet eller kidnappet, 18 av dem utlendinger.

Forfatterinnen Åsne Seierstad var en slik reporter uten grenser. Hun rapporterte fra blodige kriger i Kaukasus og Tsjetsjenia, fra Kosovo, Irak , Afghanistan og Nord-Afrika. Som frilanser for bl.a. Arbeiderbladet, Dagbladet, Aftenposten og NRK.

Nå har hun nettopp gitt ut boken «En av oss», en litterær sammenfatning av Anders Behring Breiviks terrorhandlinger 22. juli 2011. Omslagsfotoet er tatt av den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström som nå er savnet i Syria.

Hammarström var en av de første som kom til Utøya 22. juli. Fra båt tok han en serie bilder av den grufulle scenen som utspant seg i øyas strandsone. Bildene var for sterke til å bli vist i Norge. Heller ikke hans oppdragsgiver, svenske Aftonbladet, kunne publisere de verste motivene. Senere ble bildene premiert i den internasjonale mønstringen for pressefotografi, World Press Photo. Premieringen av bildene vakte en heftig presseetisk debatt.

For to uker siden ble Hammarström og hans svenske kollega, frilansjournalisten Magnus Falkehed, stanset av væpnede menn og bortført i Syria – ikke langt fra grensen til Libanon. Siden har svenske myndigheter, kolleger og venner jobbet frenetisk med å lokalisere dem. En teori går ut på at det var en kriminell bande som sto bak bortføringen.

Det jobbes i det stille med å få satt de to svenskene fri. I en slik situasjon er det viktig at arbeidet får minst mulig konkret oppmerksomhet i mediene. Det er ikke lenge siden to andre svenske journalister ble satt fri etter langvarig fengselsopphold i Etiopia. De hadde tatt seg inn i Ogaden sammen med opprørere. For et par år siden var et tilsvarende mareritt norsk. Frilansjournalisten Pål Refsdal var Talibans fange i Afghanistan.

De norske mediehusenes redaktører setter klare grenser for hvor langt deres medarbeidere får lov til å gå inn i livsfarlige konfliktområder. Åsne Seierstad er en av de frilansere som har erfart dette. Men hun lot seg ikke alltid styre. Det sies at da Dagbladets redaktør i sin tid forsøkte å sette grenser, brøt hun forbindelsen og fortsatte på egen hånd innover steppene mot frigjøringen av Kabul i Afghanistan – nå som frilanser for Aftenposten.

Av erfaring vet jeg at det er et tungt ansvar å ha utsendte medarbeidere i verdenskonfliktområder. I min tid som journalist har jeg opplevd at tre norske kolleger har mistet livet i Afghanistan. Samtidig må noen reise inn og formidle til verden utenfor hva som egentlig foregår. Spørsmålet vi skandinaver stiller oss, er hvilken forskjell vi egentlig utgjør ved å ta den store risikoen hundrevis av mil hjemmefra. Ja, kan man som journalist egentlig stille seg det spørsmålet?

Den norske frilansjournalisten Anders Sømme Hammer, som har arbeidet i Afghanistan i en årrekke, ser det ikke slik. Han mener at norske mediehus svikter sitt samfunnsoppdrag gjennom å la sine fast ansatte journalister betrakte konflikter på avstand. «Fra hotellrommet», som han skriver, eller gjennom kildestyrte pressereiser.

Jeg vil ikke undervurdere viktigheten av å ha uavhengige og kritiske øyne og ører på bakken i konfliktområdene. Likevel tror jeg at norske lesere, lyttere og seere får servert gode inntrykk av verdens begivenheter gjennom mediene. Av og til kan selv et hotell bli åsted for de mest grufulle handlinger.

P.S. Siden jeg i denne spalten kom med ramsalt kritikk av Marit Christensens bok «Moren» har jeg pliktskyldigst også lest Åsne Seierstads bok «En av oss». Den er faktisk av en helt annen kvalitet, og den behandler med få unntak Anders Behring Breiviks familie med en helt annen distanse. Seierstad gir oss en litterær fremstilling av hele 22.juli sakskomplekset på en god måte. Den er ganske godt skrevet. Overskuddet fra boken skal gå til en stiftelse. D.S.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s