En journalistisk tragedie

OFFER OG OVERGRIPER? Marit Christiensen har identifisert seg med medieofrene, men hennes bok om massemorderens mor betegnes som et presseetisk overgrep. Foto: TROND SOLBERG/VG

Marit Christensens bok «Moren» er en ny norsk tragedie. En tragedie for massemorderens familie. En tragedie for journalisten Marit Christensen. En tragedie for omdømmet til forlagshuset Aschehoug. For de to sistnevnte sannsynligvis en svært lønnsom tragedie.

Boken har fått en drepende mottagelse blant de fleste kommentatorer og skribenter som er familiær med begreper som etikk og integritet innen media. Forfatterens og forlagets famlende forsvar har vært en patetisk øvelse.

Et eller annet sted på veien i en lang og spennende journalistisk karriere må det ha gått fullstendig i ball for Marit Christensen. Hun var blant de første som fikk toårig journalistutdanning her i landet på begynnelsen av 1970-tallet. Hun er i tillegg utdannet cand.mag med fag som russisk, etnografi og folkeminnevitenskap.

Marit Christensen fikk sin praktiske journalistoppdragelse i det strenge presseetiske regimet i NRK Dagsnytt. Hun er opplært til å følge et restriktivt sett av programregler. Så fikk hun spennende korrespondentoppdrag i Russland og København. Programleder- og redaktøroppgaver i fjernsynet.

Hun ble kjendis. Gjennom flere år en utleverende selvbiografisk forsideperson i Se & Hør. For henne må utleverende skildringer av Wenche Behring Breiviks utlagte tarm ha fortonet seg som litt av en bagatell.

Så ble hun medie-offer, etter et rettslig og påtalemessig sirkus i en bedragerisak. Medieoffer-rollen fikk henne til å bli delaktig i et forskingsprosjekt om personfokusering i massemediene. I følge Wikipedia har hun utarbeidet diagnoseverktøy for såkalt medieoffer syndrom i samarbeid med bl.a. psykiatriprofessor Lars Weisæth.

Det er visstnok ikke så uvanlig at et offer kan utvikle seg til selv å bli en overgriper.

Rent presseetisk er boken et overgrep mot Wenche Behring Breivik, hennes ettermæle og hennes familie. Og ikke minst mot hennes gjenlevende eksmann.

– Jeg følte at jeg måtte. Det var mitt samfunnsoppdrag, sier Marit Christensen. Derved har hun selv bragt journalistrollen inn i diskusjonen.

Hun beskriver kilden Wenche Behring Breivik som en syk og ustabil person, som skiftet standpunkt fra dag til dag. Derfor kunne hun ikke legge vekt på at kilden trakk seg fra prosjektet. Marit Christensen sier hun er overbevist om at kilden egentlig hadde full tillit til henne.

Har verken forfatteren eller forlaget tidligere opplevd at en kilde har trukket seg? Det innebærer som regel at man ikke kan publisere, i hvert fall ikke denne type intime opplysninger.

Av erfaring vet jeg hvor dumt det lyder når man skal forsvare en publisering med argumenter uten substans og forankring i presseetiske regler. Aschehougs forlagsdirektør, Kari Spjeldnæs, velger å møte kritikken med overbærende smil og innholdsløse fraser om etiske og juridiske vurderinger og alt materiale som er utelatt i redigeringsprosessen.

Jeg har hørt den før. Men at forlaget ikke anser det nødvendig å kontakte «Morens» eksmann fordi han har uttalt seg før til andre medier, er en av de grunneste forklaringer jeg har hørt. Et klart brudd på de presseetiske retningslinjer, som forlagsbransjen ikke anser seg bundet av.

Da jeg for et drøyt år siden skulle hjelpe et forlag med råd i redigeringen av et biografisk verk, falt det meg helt naturlig å legge Vær Varsom-plakaten til grunn for vurderingene. Opplysninger og karakteristikker knyttet til avdøde personer måtte lukes ut. Noen av de mest sentrale publiseringsreglene i Vær Varsom-plakaten lyder slik:

• Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft
• Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
• De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Men forlagsbransjen ønsker ikke at sakprosa skal reguleres på samme måte som journalistikk. Det er et problem i seg selv, siden alt handler om publisering av opplysninger om mennesker. Hva kunne vi ikke ha skrevet? Om vi legger Marit Christensens grensesetting til grunn..

 

* Artikkelforfatteren er styreleder i Schibsted Forlag