Krevende oppdrag

UFATTELIG DRAMA: Rosa (12) ble slukt levende av kvikkleire I vulkanskredet som ramme Colombia i 1985. Her fra VGs dekning.

UFATTELIG DRAMA: Rosa (12) ble slukt levende av kvikkleire I vulkanskredet som ramme Colombia i 1985. Her fra VGs dekning.

Å formidle til folk hvor jævlig ting kan være, er en krevende, men helt nødvendig oppgave.. Når tragedien rammer er det samfunnsoppdraget til journalister og fotografer å gjøre den vanskelige, og ofte skitne jobben det er, å beskrive virkeligheten.

Sterke inntrykk og vanskelige veivalg, kan også påføre mediefolk stressreaksjoner og alvorlige lidelser, viser undersøkelser og inntrykk som journalisten Trond Idås har samlet i boken «KREVENDE OPPDRAG – Hvordan mestre stress».

Det er en viktig bok om journalistrollen, som tilfeldigvis lanseres samtidig med Erik Poppes allerede prisbelønte film om fotografrollen i kriger og konflikter. Filmen «Tusen ganger god natt» beskriver kreftene som sliter i bevisstheten til krigsfotografen Rebecca.

Erik Poppe har selv bakgrunn som ung pressefotograf i VG og Reuters, med sterke inntrykk fra verdens konfliktområder. Han er også intervjuet i Trond Idås’ bok om traumene som pressefolk opplever i og etter oppdrag med sterke menneskelige påkjenninger.

Idås er tidligere tillitsvalgt i Aftenposten og generalsekretær i Norsk Journalistlag. I mer enn ti år har han jobbet med å undersøke de psykiske påkjenninger som mediefolk blir utsatt for i forbindelse med svært krevende oppdrag. Konkret dreier undersøkelsene seg om dekningen av barnedrapene i Baneheia, et grufullt dobbeltdrap i Overhalla, tsunamikatastrofen i Asia, 22.juli-terroren og overgrepssaken i Alvdal.

– Krevende oppdrag kan føre til stress, angst og utbrenthet blant journalister, sier Idås. Han har gjennomført undersøkelsene sammen med bl.a. psykologen Gjermund Tveito, som har lang erfaring fra samtaler med journalister etter tøffe oppdrag.

Mange mediefolk opplever i slike situasjoner et krysspress og et moralsk dilemma mellom det å være rapportør eller hjelper, en skyldfølelse over å være tilstede som profesjonell journalist.

Det kan også være krevende å fortelle de rammedes historie på en måte som ikke krenker dem, og samtidig ivaretar samfunnets behov for å vite. I slike situasjoner må pressefolk jobbe tett opp mot menneskeskjebnene. Så tett at det kan utløse en skamfølelse.

Undersøkelsene viser at pressefolk tåler inntrykkene fra naturkatastrofer bedre enn opplevelsen av menneskelig ondskap. De yngste og lite erfarne journalistene er mer utsatt for påkjenninger enn de mer erfarne, som har lettere for å etablere et profesjonelt skjold som skjermer for de verste inntrykkene. Fotografer er kanskje den mest utsatte yrkesgruppen, men store påkjenninger påføres også redigerere som vurderer alt billedmateriale. Heldigvis er redaksjonene blitt langt flinkere til å forebygge slike traumer både før og etter de mest krevende oppdrag. Det var ikke tilfelle i tidligere tider.

Trond Idås refererer i boken til et klassisk eksempel på den grunnleggende konflikten mellom journalisters og allmennhetens referanserammer – historien til den anerkjente fotografen Kevin Carter som fikk Pulitzer-prisen for sitt bilde av et døende barn under sultkatastrofen i Sudan i 1993: Bildet av det døende barnet med en gribb i bakgrunnen gikk verden rundt som selve symbolet på katastrofen. Carter jaget fuglen og forlot barnet..

Etter å ha mottatt prisen, tok han kort tid senere sitt eget liv, dypt deprimert.

Jeg har den største respekt for kollegene som jeg gjennom mange år sendte ut på de tøffeste av alle oppdrag i krig og katastrofe. Til Tempelplassen i Thailand med hundrevis av lik, til øya Phi-Phi og til de verst tsunamirammede kystområdene av Indonesia. De ble alle utsatt for nesten utålelige påkjenninger, men de gjorde en svært viktig jobb.

Erik Poppe var en av de første som jeg var delaktig i utsendelsen av, til dekningen av «Dødens vulkan» i Colombia i 1985.  Som ung vaktsjef i VG-redaksjonen kom jeg en natt over et kort nyhetstelegram fra AP: To piloter rapporterte at de fløy over et område med en by på 20 000 innbyggere. Byen var der ikke lenger…

Neste morgen var Erik Poppe og Jon Magnus underveis til katastrofeområdet, hvor vulkanutbruddet hadde utløst et drepende skred av jord og kvikkleire. Bildene fra området var utrolig sterke. En scene var så sterk at jeg aldri vil glemme den. Bildene av 12 år gamle Rosa som ble slukt av kvikkleiren foran øynene til hjelpemannskapene. De klarte ikke å redde henne. Det siste bildet viser bare en hånd som stikker opp av gjørmen.

Erik Poppe fikk en infeksjonssykdom under oppholdet. På sykehuset hjemme i Norge fikk han tid til refleksjon. Han valgte å hoppe av nyhetskarusellen, selv om den hver dag forsyner oss med helt nødvendig informasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s