Medias makt og avmakt

MEDIENES MEKTIGSTE: Du som løfter mobile og trykker på Send-knappen er den mektigste I mediebransjon, i følge The Guardians Topp 100-liste. Her illustrert med mengden av fans som fulgte "Sex and the City"-stjernen Sarah Jessica Parker på en shoppingutflukt I Manila sist v¨år. Foto: TED ALJIBE, AFP

MEDIENES MEKTIGSTE: Du som løfter mobile og trykker på Send-knappen er den mektigste I mediebransjon, i følge The Guardians Topp 100-liste. Her illustrert med mengden av fans som fulgte «Sex and the City»-stjernen Sarah Jessica Parker på en shoppingutflukt I Manila sist v¨år. Foto: TED ALJIBE, AFP

BERGEN (VG) – Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre mangfold og hindre maktmisbruk fra medienes side.

Hvem har mest mediemakt i dagens Norge, tenker jeg over middagen der koteletter av breiflabb nettopp er blitt servert?

Kan det være den nye NRK-sjefen, Thor Gjermund Eriksen? Alf Hildrum i TV2? Rolv Erik Ryssdal, min konsernsjef i Schibsted, som sitter på den andre siden av bordet, flankert av Høyskolens rektor?

Tradisjonelt sett må det være kringkastingssjefen, konkluderer jeg. Men han skal ikke regnes med når vi vurderer mediemakt, har myndighetene bestemt. Så hvem er det da?

For en drøy uke siden presenterte den anerkjente britiske avisen The Guardian sin årlige liste over de 100 mektigste personene innen media. For ti år siden ville den tilårskomne mediemogulen Rupert Murdoch ha tronet øverst på denne listen i ensom majestet. Etter de siste årenes tabloid-skandaler i Storbritannia må han i 2013 klamre seg til en sval åttendeplass.

Den nye toppsjefen for BBC, Lord Hall, er den eneste representanten for tradisjonelle medier som når opp til seierspallen, på bronseplass. Sølvplassen er ikke uventet okkupert av Larry Page i Google. Fra fjerdeplass og nedover leser vi Dick Costello, Twitter. Sheryl Sandberg, Facebook, Tim Cook, Apple. Og Jeff Bezos, Amazon-grunnleggeren som nylig kjøpte The Washington Post.

Så hvem troner øverst på listen over de mektigste i media:

«You».

Internett har nå demokratisert mediene i den grad at The Guardian peker på DEG, brukeren av sosiale medier, som den mektigste innen medieverdenen. Snakk om DU-journalistikk. Men sosiale medier skal i følge norske myndigheter ikke regnes med når vi vurderer behovet for regulering av eierskap til mediene…

Utviklingen av Schibsted var tema for en hel Forum-dag på NHH med presentasjoner for hundrevis av studenter – fremtidens norske ledere. Og en anledning til å gå i klinsj med forskere og professorer om behovet for en norsk eierskapslov. Noen av dem mener at det eksisterer en potensiell fare for informasjonsvridning i samfunnet, som følge av konsentrert eierskap til mediene. Selv om middagen er hyggelig, føler jeg at de er litt bakpå for å si det mildt.

Norge er et av få land i Europa som har en egen eierskapslov på siden av konkurranse lovgivningen. Og samtidig et av meget få land som har lovfestet redaktørens uavhengige stilling i forhold til eierne.

Vi står nå på terskelen av en tid hvor mediene vil åpne seg mer for deltagelse fra folk flest, brukerne. Som kilder, hjelpere i undersøkelser og bidragsytere i innholdsproduksjonen. I prinsippet trenger du ikke lenger en forlegger for å få utgitt en bok eller en avis for å nå ut med en avsløring.

Nyhetsredaksjonene vil derfor bli utformet mer som et åpent rom for medvirkning fra brukerne. En ganske skarp kontrast til mitt egen årelange presseliv på den utskjelte og navnløse Desken. For 25 år siden var den VG`s aller helligste og hemligste sted, et rom hvor folk flest hadde sterkt begrenset innsyn.

I dag velger vi nytt storting og kanskje en ny regjering. En lang valgkamp er over, hvor NRK og sosiale medier har vært blant de viktigste premissleverandører. Vi har sett hvordan VGTV og Dagbla’TV kan puste de ressurskrevende kanaldinosaurene i nakken med sin lettbente og mer direkte stil.

Twitter-kongen blant politikerne, Audun Lysbakken, sier at «vi kan ikke stole på mediene lenger. Vi er avhengig av sosiale medier for å få fram det politiske budskapet». Carl I. Hagen lykkes muligens til overmål med dette da han før helgen kommenterte seksualdrapet i Ålesund og la skylden på den rødgrønne regjeringen.

Da Per Edgar Kokkvold 1. september forlot stillingen som generalsekretær i Norsk Presseforbund sa han elegant: «Politikerne har makten, men vi har ordet i vår makt».

Ja, har vi egentlig det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s