Et rop fra broen

ÅSTED FOR DRAP? En polititjenestemann I Telemark politidistrikt er siktet for forsettlig drap etter at en 33-årig kvinne falt fra Brevik-broen. Var det riktig å identifisere mannen? Foto: TROND REIDAR TEIGEN, NTB/Scanpix

ÅSTED FOR DRAP? En polititjenestemann I Telemark politidistrikt er siktet for forsettlig drap etter at en 33-årig kvinne falt fra Brevik-broen. Var det riktig å identifisere mannen? Foto: TROND REIDAR TEIGEN, NTB/Scanpix

Den drapssiktede polititjenestemannen i Telemark politidistrikt mener seg urettmessig eksponert for offentligheten, og vil reise klagesak mot VG og TV2 etter at han ble navngitt i forbindelse med etterforskingen av det mystiske dødsfallet fra Brevik-broen. Er det rimelig?

Politimannens forsvarer, advokat Arne Lie, mener at de to mediene her har trampet over en klar presseetisk grense og at identifiseringen innebærer en klar krenkelse av både den siktede og hans familie og venner.

Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at advokaten får støtte til sitt syn fra Politiets Fellesforbund, som fastslår at drapssaken ikke har noen sammenheng med at det i dette tilfelle er snakk om en politibetjent. Forbundet mener det er et godt prinsipp i det norske rettssystemet at man ikke identifiseres før man eventuelt er dømt i en sak.

Vel, det siste er direkte feil. Prinsippet i vårt rettssystem er motsatt, at det er offentlighet omkring identiteten til personer som er siktet i en straffesak. Og mediene nyter godt av et rettslig privilegium når det gjelder å referere innholdet fra siktelser. Dette er slått fast i flere medierettssaker og bekreftet i Høyesterett. Ikke minst Politiets Fellesforbund burde respektere at prinsippet om offentlighet i rettspleien er en viktig del av fundamentet til vårt demokratiske system.

Men juss og presseetikk er ikke nødvendigvis tvilling-begreper i vår rettsstat. Presseetiske reguleringer er som regel strengere enn rettspraksis. Spørsmålet om identifisering av siktede personer i straffesaker prøves derfor jevnlig i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Her er hovedregelen at pressen ikke identifiserer siktede personer i kriminalsaker med mindre det foreligger et såkalt «berettiget informasjonsbehov».

Vær Varsom-plakaten maner også mediene til å utvise særlig varsomhet på et tidlig stadium av etterforskningen og når identifiseringen vil medføre en urimelig belastning for tredjeperson. På den annen side kan handlingens alvorlige karakter trekke i motsatt retning. Det samme gjelder om siktedes samfunnsrolle kan sies å ha relevans for de forhold som omtales.

Uansett gjelder kravet om å unngå forhåndsdømming. Mediene skal opplyse om at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt ikke er avgjort før det foreligger en rettskraftig dom.

PFU har tidligere også avgitt en prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen som inneholder ytterligere veiledning i dette spørsmålet. Her slås det fast at et «berettiget informasjonskrav» må vurderes ut fra allmenhetens behov for å vite hvem personen er. Videre kan også alvorlighetsgraden ved handlingen og det faktum at gjerningen vekker betydelig oppsikt være momenter som taler for identifisering. 

Viktigere er kanskje denne delen av prinsipputtalelsen:

«Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet.»

Politiets Fellesforbund later til å mene at det er avgjørende hvorvidt den påståtte handlingen er begått i politimannens arbeidstid eller på fritiden. Det er ganske forstemmende, all den stund politiet er gitt retten til å forvalte maktmidler i samfunnet på vegne av oss alle.

PFU har riktignok tidligere vurdert identifiseringsspørsmål med polititjenestemenn som har vært anmeldt, siktet eller tiltalt. Det skjedde for 12 år siden i den såkalte Baidoo-saken hvor en polititjenestemann sto tiltalt for «utilbørlig opptreden». Polititjenestemannen ble frikjent og både NTB og Dagbladet ble senere felt i PFU.  Utvalget mente at tiltalen ikke var alvorlig nok til å utløse et «berettiget informasjonskrav» og at allmennhetens behov for å vite var tilstrekkelig ivaretatt gjennom den generelle omtalen.

Saken fra Brevik-broen er ganske annerledes. Saken dreier seg om en polititjenestemann som er siktet for å forsettlig drap. Politiet mener at han dyttet den 33-årige kvinnen i døden fra broen. Den dreier seg om en polititjenestemann som har innrømmet å ha avgitt falsk forklaring i forbindelse med hendelsen. Den dreier seg om et politidistrikt som er anklaget for å ha opptrådt uryddig i forbindelse med den innledende etterforskningen. Den dreier seg om en politimann som retten har funnet grunn til å varetektsfengsle ettersom det foreligger sannsynlighetsovervekt eller skjellig grunn til mistanke.

Men har allmennheten likevel behov for å vite om mannens identitet når han allerede er pågrepet og tatt ut av tjeneste? Ja. Politiet skal nyte en helt spesiell tillit i befolkningen. Identifiseringen bidrar til at andre tjenestemenn ikke blir utsatt for mistillit. Den kan også kaste lys over andre forhold som har offentlig interesse.

One thought on “Et rop fra broen

  1. Selvfølgelig er det et grovt overtramp!
    Å skylde på at man ønsker å beskytte andre tjenestemenn fra spekulasjoner, er etter min mening et vikarierende motiv. Løssalget og seertallet betyr nok mest!

    Å gå ut med et forsvarsskrift i media, når saken vil bli anmeldt, er misbruk av mediamakt!

    Forøvrig håper jeg saken blir løst og at gjerningsmannen får seg en skikkelig hard straff!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s