Kokkvolds reviderte

Hver gang pressen begår et overtramp kommer det snart et krav om forsterkning av bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten, gjerne så detaljert som mulig. Per Edgar Kokkvold liker det ikke spesielt godt, men det siste året har han ledet nok en revisjon av plakaten. Det er blitt en del av dem i hans 17 år lange karriere som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Kanskje burde Vær Varsom- plakaten få et nytt punkt: Vær varsom med å revidere denne plakaten. 

Nok en utredning ligger på bordet. Et nytt sett av høringsuttalelser. Både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening ønsker at det skal utarbeides en ny veiledning til Vær Varsom-plakaten. Men den viktigste veiledningen får man gjennom å lese uttalelsene fra Pressens Faglige Utvalg. En veiledning må derfor ta utgangspunkt i utvalgets praktisering av de mer generelle bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten

Per Edgar Kokkvold etterlater seg, når han går av til høsten, en selvdømmeordning for mediene som er i god skikk. Selv er han motstander av at alle overtramp som tenkes kan skal skrives detaljert inn i plakaten. Det viktigste er at plakaten har gode formuleringer som gir et fornuftig rammeverk for god presseskikk – et kompass som utøverne av journalistyrket, og de som står på broen, kan navigere etter, og som PFU kan ta utgangspunkt i for sine vurderinger. 

For detaljerte regler fungerer ikke. Alle saker er ulike. 

Per Edgar Kokkvold har stått som en bauta i norsk presseetikk gjennom snart to decennier. En riktig «gentleman of the press». Det gjenstår å se om eks-Aftenposten-redaktør Kjersti Løken Stavrum blir en like «gentle woman» i presseetisk forstand. Hennes største utfordring kommer til å handle om pressens integritet og troverdighet i et stadig mer kommersialisert medielandskap. 

Den viktigste delen av revisjonsarbeidet som på går nå, er knyttet til Tekstreklameplakaten. De ulike styrer og utvalg i presseorganisasjonene sliter virkelig med å finne moderne ord og uttrykk som kan regulere bølgen av kommersielle hensyn som skyller inn over en journalistikk på desperat pengejakt. Det handler om sponsing, produktplassering og merkevarejournalistikk. Det siste er innhold som er redigert og finansiert av produsenter av merkevarer. 

For leserne blir det utrolig vanskelig å skille det ene fra det andre. Hva skal vi tro på? 

Min store bekymring er at stadig flere redaktører later til å gi blaffen, og konsentrere seg om sitt egenproduserte innhold. Ikke det som mediene bærer til torgs på vegne av andre, og som redaktøren fortsatt har et formelt ansvar for. Det er OK, bare det er merket på en måte som leserne ikke skjønner bæret av. 

Det er begynt å dukke opp merkevarejournalistikk – såkalt «branded content» – i europeiske medier. I helsider og seksjoner. Det er til forveksling likt alt annet redaksjonelt innhold og tjener dermed absolutt den hensikten som det er betalt for. 

Norsk Journalistlag er imidlertid mest opptatt av at produktplasseringen ikke må være fysisk på journalisten, i følge høringsuttalelsen til Kokkvolds reviderte. Det har pågått en intens kamp om dette mellom ledelsen og journalistklubben i TV2, etter at reportere måtte bære logoen til en sponsor på jakka under hoppuka og Tour de Ski sist vinter.  Partene skal nå være enig om at klesleverandørens logo skal være synlig på arbeidsuniformen under vinter-OL i Sochi. Det betraktes ikke som produktplassering. 

Mener forresten Norsk Journalistlag at det er i sin fulle orden om journalistene holder i produktplasseringen? Slik et par VG-journalister gjorde i programmet «Foppal», der de satt med sine Pepsi-krus i neven? 

TV2 og andre kan glede seg over at jeg representerer en utdøende rase av pressefolk som er opptatt av dette. TV 2`s sportsanker mente jo at sponsormerkingen var i sin skjønneste orden siden alle forstår at TV 2 er en kommersiell TV-kanal. Og presseorganisasjonene synes nå å være mest opptatt av om sportsdekning i det hele tatt bør defineres som journalistikk. 

I forrige uke besøkte den anerkjente mediekommentatoren i New York Times, David Carr, tigerstaden. Under et journalist-seminar i Jakobskjerka bannet han og utbrøt: – Selv ikke mine døtre bryr seg om det de leser er journalistisk materiale eller annonser, bare de finner innholdet relevant.. 

En ny generasjon av digitalt innfødte journalister og redaktører vil kanskje ikke være så opptatt av sånt heller. Kanskje er det derfor på tide at uttrykket «redaksjonelt innhold» tas av plakaten og erstattes av begrepet «journalistisk innhold», slik revisjonsutvalget foreslår. En meningsløst nødvendig presisering av hva vi holder på med.

****

Langspurt

Jeg sliter med å forestille meg Per Edgar Kokkvold som en mann som gjerne løper etter bussen, men nå er han i gang med en langspurt i bekjempelsen av brudd på reglene i pressens Tekstreklameplakat. 

I møte etter møte fremmer han på eget initiativ saker overfor Pressens Faglige Utvalg om brudd på pressens tekstreklameregler. Han har nedsatt en egen referansegruppe som hjelper ham med å finne sakene, siden det ikke kommer så mange klager fra publikum. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom at jeg er med i denne gruppen. Og i forrige ukes PFU-møte måtte  Egmont-gruppens nettsted Klikk.no stå til ansvar for påståtte brudd på tekstreklamereglene. 

I en forbrukersak om gulvlegging dukket det pussig nok opp en Google-annonse for en parkettleverandør midt mellom  journalistens by-line og brødteksten. Og tro det eller ei  – annonsøren var identisk med kilden i artikkelen. Etter min oppfatning var det et grovt brudd på god presse-skikk. PFU`s uttalelse om saken kan du lese her. Kokkvold vil ventelig fortsette å fremme slike saker til han går av etter sommerferien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s