Medier – det er Staten, det

Det opplyste enevelde fikk aldri noe fotfeste i Norge. En uregjerlig bondestand har alltid sørget for dette. Men nå ser det ut til at Staten vil få en sterkere betydning for den fjerde statsmaktens rammevilkår gjennom en reguleringsiver som savner sidestykke i Europa. 

Det fremstår som paradoksalt å skrive dette tre dager etter 17. mai og på terskelen til neste års feiring av 200årsjubileet for den norske grunnloven og ytringsfriheten i Norge. Muligens vil det også fremstå som lett karikert og satt på spissen. La oss likevel se nærmere på faktorene peker i en slik retning: 

Vi står overfor en global digital revolusjon, et tidsskille langt skarpere enn den industrielle revolusjon. Vi har sett noen globale aktører styre hverdagen vår allerede, som Google, Facebook, Twitter og YouTube. Og etter hvert som hele verdens befolkning knytter seg til det digitale nettverket, kommer sikkert nye og minst like kraftfulle aktører inn på banen. De vil overta kontrollen over inntektsstrømmene som i dag finansierer nasjonale medier. 

I denne situasjonen vil statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Sigbjørn Johnsen og kulturminister Hadia Tajik ha et regime hvor Staten skal regulere stadig mer av det norske mediesamfunnet. Gjennom lover, skatteregler, tilskudd, forskrifter og tilsyn. 

I juni skal Stortinget behandle forslaget til ny medieeierskapslov, et særsyn for resten av Europa som klarer seg med en forholdsvis normal konkurranselovgivning. Loven skal også regulere eierskapet til nasjonale digitale medier – ikke de internasjonale. 

Staten skal dessuten beholde et utviklingshemmende avgiftssystem med 25 prosent leserskatt på digitale nyheter. 

Kulturministeren vil innføre statsfinansiert gravejournalistikk, som et bidrag til alle løsgjengere i norsk journalistikk. En av dem ble så begeistret at han sendte sin søknad umiddelbart gjennom en hyldningsartikkel til Hadia Tajik i Dagens Næringsliv 16. mai. 

Hadia Tajik vil også forsterke den direkte subsidieringen av enkelte norske medier gjennom økt produksjonsstøtte til såkalt meningsbærende aviser, lokalaviser og – Dagbladet. 

I tillegg kommer fortsatt tvangsfinansiering av Statens eget medium – NRK -gjennom kringkastingslisensen. Statens eget medium skal skjermes mest mulig fra fri konkurranse og tøffe omstillingskrav. 

Statlige konsesjonsordninger med rigide krav til innhold skal fortsatt gjelde for radio og fjernsyn. Nasjonale lover skal regulere kommersielt innhold i kanaler som sender fra Norge, ikke hvis reklamen sendes på norsk fra utlandet. 

Også i Norge opplever vi fornyede krav om statlig innblanding i presseetikken, selv om det er Statens egen kringkaster som de siste tre årene har stått for de fleste og groveste overtramp. 

På tampen kan jeg også nevne forslaget til ny boklov, som skal hindre fri konkurranse i bokmarkedet. 

Hadia Tjaik sier at hun er journalist og dermed har en god forståelse av hvilke rammevilkår norske medier trenger. Da må det oppleves som merkelig å få motbør fra en nesten samlet norsk mediebransje. Det har vært flere høringsrunder, men regjeringssjefen har utstyrt henne med hørselvern. 

Kulturministeren vet at president Obama neppe hadde fått fire nye år uten valgkampen som ble ført i sosiale medier. Hun bruker selv mye tid på sosiale medier, og twitrer ofte om korpsbesøk og andre kulturbegivenheter, ja også idrettsopplevelser. Hun kommer garantert til å bruke sosiale medier i sin valgkamp. Likevel vil hun ikke ta inn over seg den digitale politiske utfordringen. 

Det er ikke rart at norske mediebedrifter nå innstendig håper på et regjeringsskifte. Snart er det vel bare Klassekampen, Vårt Land, Dagsavisen og Arne Strand som vil heie på den rødgrønne regjeringen. Medie-Norge bruker heller tiden på opposisjonspartiene og det knytter seg en viss forventning til om disse vil finne sammen allerede i innstillingen til den nye medieeierskapsloven. 

På landsmøtet til Norsk Redaktørforening i forrige uke fremsto de fire partiene, med Erna i spissen, rørende samstemt i spørsmålet om lik lavmoms på papirnyheter og digitale nyheter. De fire partiene er også langt på vei enige i spørsmålet om en særegen eierskapslov. Når det gjelder produksjonsstøtten er nok bildet mer variert. Dessuten kan man håpe at Venstre vil trekke en borgerlig regjering i retning av større åpenhet i offentlig forvaltning enn det Jens Stoltenbergs regjering har stått for. 

Selv om vi skulle få et regjeringsskifte gjenstår det å se hva det blir av ny, borgerlig mediepolitikk. Mang en politiker har tidligere møtt veggen i Finansdepartementets topp-byråkrati.

I papriutgaven av denne kommentarartikkelen gjorde jeg meg 2. pinsedag skyldig i en grov erindringsforskyvning:

«Aller best husker vi lovnaden til Høyres Per-Kristian Foss om å få fjernet den forhatte dokumentavgiften som det første han gjorde og før han tok av seg frakken på finansministerens kontor. Pussig i grunnen, at Norges kanskje mest velkledde politiker ble sittende der inne i kontoret med frakken på, gjennom så mange år.», skrev jeg.

Men dette er riv ruskende galt. Løftet handlet om flyseteavgiften, som ble avviklet 1. april 2002. Mange vitset med at Foss satt med frakken på inne i sitt kontor det første halvåret som finansminister. Nå kan du vitse om min kommentar-tabbe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s