Kan døden privatiseres?

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

ÅSTEDET: Bare en mørk flekk på den islagte parkeringsplassen i Lier vitner om den dramatiske bilbrannen. I bilen satt en 57-årig shippingdirektør. Nå er kona (51) siktet for drap. Foto: JØRGEN BRAASTAD

En mørk tinet flekk på den islagte parkeringsplassen vitner om den dramatiske bilbrannen hvor en direktør i et av verdens største rederier – John Fredriksens Frontline – brant inne. Nesten ingen medier – ikke en gang shippingpressen – har bragt nyheten om den avdøde 57-årige mannens identitet. 

Mannens 51-årige kone er varetektsfengslet siktet for drap, etter det vi forstår etter et svært konfliktfylt ekteskap. Paret har flere barn. Hvis det blir fastslått at man her står overfor et drapsmysterium, vil det være en stor familiær tragedie.

En familietragedie, kalte vi det for i avisspaltene for noen tiår tilbake. Slike dramatiske hendelser ble gjerne forbigått med notisens størrelse, i full forståelse med den gjenværende familie 

Ikke så sjelden opplever også redaksjonene nå at pårørende ønsker en fullstendig anonymisert omtale av involverte personer ved slike dypt tragiske hendelser. Men er det riktig å privatisere døden på denne måten? 

Generelt vil jeg si at opplysningen om hvem som er funnet død, hvem som er omkommet i en ulykke, eller identiteten til den som er offer i et drapsmysterium, absolutt hører hjemme i det offentlige rom. Det er en del av medienes samfunnsoppgave å bringe denne informasjonen ut til allmennheten. Dette forutsetter selvsagt at alle nære pårørende er orientert om hendelsen. 

På den annen side eksisterer det en uskreven lov om at den som er opptatt av å verne om sitt gode rykte i allmenheten, for all del bør unngå å bli offer for en fatal forbrytelse. Hvis døden inntreffer i en slik situasjon, så risikerer du nemlig at følsomme deler av ditt private liv blir brettet ut for offentligheten i journalistikkens streben etter å kaste lys over mulige kriminelle motiver. 

Slik sett er det heller ikke vanskelig å forstå at nære pårørende har et innstendig ønske om å verne familien fra offentlig innsyn i interne samlivsproblemer og konflikter. Ansvarlige medier forsøker så godt som mulig å finne en fornuftig balanse mellom dette hensynet og offentlighetens behov for å vite. Jeg vet at det ikke er enkelt, og i mange saker handler det om å finne det riktige tidspunkt. 

Når et medium velger å identifisere et offer eller en siktet gjerningsperson, får det raskt konsekvenser for hva slags øvrige opplysninger man kan formidle om hendelsen, motivet eller forhistorien. Identifikasjon skjerper automatisk kravet til dokumentasjon og innsnevrer adgangen til spekulasjon. Problemet er at mangfoldet av medier kan vurdere enkelthetene i saken ulikt, slik at summen av opplysninger danner et for familien svært belastende helhetsinntrykk. 

I et åpent og demokratisk samfunn eksisterer det ingen statsoppnevnt øverste redaktør som kan regulere slike spørsmål. Heldigvis. Det hele blir dermed en del av kostnaden ved å ha en fri presse. I Vær Varsom-plakaten finnes det heller ingen bestemmelse som eksplisitt omhandler offerets identitet i drapssaker. Det meste dreier seg her om gjerningspersonens identitet. Sentralt står likevel plakatens punkt 4.6 og 4.7 i vurderingen av slike forhold. Her heter det bl.a.: 

  • «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» 
  • «Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.» 

Vær Varsom-plakaten inneholder også strenge bestemmelser om at man skal unngå å fokusere på private forhold som er saken uvedkommende. Det er likevel for tidlig å konstatere hvorvidt man i Lier-mysteriet står overfor brudd på plakaten. 

Fatal voldsutøvelse i samlivskonflikter er et stort samfunnsproblem, og det føles riktig at norsk presse nå har kvittet seg med tradisjonen som gikk ut på å legge et anonymt slør over slike hendelser. Det er gått over fem år siden VG tok opp dette problemet i en stor redaksjonell satsing og våre politikere lovet handling mot problemet. Det har foreløpig ikke materialisert seg i nevneverdig grad.

****

Lokale etiske regler

Stadig flere norske mediehus utarbeider sine egne sett av presseetiske regler, i tillegg til Vær Varsom-plakaten som nesten alle norske medier har sluttet seg til. I forrige uke publiserte Drammens Tidende sitt nye regelverk som avisens journalister er pålagt å følge. 

Den mystiske bilbrannen skjedde i DTs distrikt, i Lier, og regelverket inneholder bestemmelser som kunne anvendes i dekningen av drapssaken. Lokalavisen har ikke bragt navnet på avdøde, men man har samtidig offentliggjort opplysninger om ekteparets samlivsproblemer og mannens yrkesmessige tilknytninger. 

I DT`s flunkende nye regelverk heter det bl.a. at det skal utvises omtanke for alle parter i en sak. Det skal spesielt tas hensyn til alle som er berørt av dramatiske hendelser, spesielt når barn og unge er berørt. 

De fleste mediene som har egne presseetiske husregler, publiserer disse på sine hjemmesider. VG har hatt et slikt regelverk de siste 25 år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s