Skudd i mørke

Paradoksalt nok kalles det å skyte en film – et bilde fra en pressefotograf – og blinkskuddene de siste 100 år hører til vår viktigste historiske dokumentasjon. Men bortsett fra den svært omfattende og gode bildedokumentasjonen av «22. juli» har norske pressefotografer de siste par årene levert stadig færre viktige bidrag til historiefortellingen. 

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

HISTORISK BILDE: En UPI-fotograf tok dette dokumentariske bilde av nattklubbeier Jack Ruby som skyter John F. Kennedys antatte drapsmann i det han føres ut av politistasjonen foran tilstedeværende pressefotografer. Foto: NTB/Scanpix

Fraværet av den profesjonelle pressefotograf er blitt merkbar når historien skal dokumenteres. Aldri er det sannsynligvis blitt tatt flere bilder fra aktuelle hendelser. Medienes evne til å gjengi bilder sylskarpt er blitt stadig bedre rent teknisk. Men er det blitt bedre bilder i mediene? 

For et par uker siden fikk vi se det ypperste av norsk pressefotografi i den tradisjonelle konkurransen om Årets Bilde. Jeg ble ikke imponert over nivået. Heller ikke av vinnerbildet. Det som er tilbake av fast ansatte pressefotografer i landets mediehus brukes i stor grad som illustratører, til featureoppdrag og arrangerte bilder i magasiner, til å ta bilder av produkter i forbrukertester og til å ta instruksjonsbilder av mer eller mindre obskure treningsøvelser. 

Tankene fylles muligens av nostalgi, men jeg savner de klassiske nyhetsreportasjebildene fra 1960, -70, og -80-årene. LIFE-tradisjonens sønner og et fåtall døtre. Mange av dem hadde en unik evne til å fryse det historiske øyeblikket fast til netthinnen. Noen av oss husker Robert Capas berømte bilder fra den spanske borgerkrigen og landgangen i Normandie, vi glemmer aldri bildet av politisjefen som skyter en mann i hodet eller den løpende napalmjenta i Vietnam. 

I formidlingen av nyhetsbilder har det vært mange fremskritt opp gjennom årene. Månelandingen i 1969. Lennart Nilssons fantastiske fotosafari gjennom kroppens indre.

De siste årene har digitaliseringen gjort flommen av inntrykk mange ganger sterkere. Vi kommer tidligere og tettere på begivenhetene enn før. På Facebook publiseres det 300 millioner bilder hver dag. På Instagram lastes det opp 58 nye bilder hvert sekund. 

– Vil fotojournalistikken overleve, spør fotosjefen i Bergens Tidende, Øivind Christensen, i en artikkel i sin egen avis i for en uke siden. Han stiller spørsmålet på bakgrunn av alle bildemønstringene i Norge de siste to ukene. Under en kåring av regionavisenes beste bilder ble det bemerket at i år var nyhetsbildene nesten fraværende. 

Ved siden av VG, har Bergens Tidende i mange år huset noen av landets mestvinnende pressefotografer. Christiansen er opptatt av at det som skiller avisens egne fotografer fra de andre bildeleverandørene er evnen til å kunne formidle en historie på en troverdig måte. Kravet til journalistisk innhold øker, for at bildene skal skille seg ut fra den store mengden, både i form og innhold. Det er mangelen på troverdighet som kan være en trussel mot fotojournalistikken, ikke at det fotograferes digitalt. 

Det er ikke slik at alt var bedre før.  Digital teknologi gir oss nå levende bilder på nettet i realtid. De store mediehusenes nettsider nærmer seg TV-kanalenes format, bare raskere, råere og mer direkte i formen. Mediehusene ansetter ikke lenger pressefotografer. De ansetter videojournalister. 

Et lite videokamera er ikke lenger bare noe som festes på hjelmen til en utforkjører i alpinbakken eller en skihopper i Holmenkollen. En ny farsott er å ha videokamera på dæsjbordet i bilen. Fra Russland har vi slik fått levende bilder av passasjerfly som kræsjer ved enden av rullebanen og store kometer som treffer jorden med eksplosiv kraft. 

Ved Sola Lufthavn har Stavanger Aftenblad montert et kamera som fanger opp alle fly som tar av eller lander. På nettet er bildene koblet til oppdatert rutetidsinformasjon, og systemet blir trolig snart utvidet til andre norske flyplasser. 

Soldater i krig har nå videokamera festet til hjelmen. Vi fikk se hvordan president Obama og hans stab dermed kunne følge spesialstyrkenes angrep på Osama Bin Laden i Pakistan. Men bildene har ikke media fått vise. Derimot kunne The Washington Post følge en amerikansk soldat i strid med taliban fra en av Afghanistans fjellsider – helt til denne soldaten ble skutt og såret. 

I forrige uke ble det kjent at politiet vurderer å ta i bruk flyvende droner i terrorberedskapen. Det er kanskje også en ide for media i kameraovervåkingen av alt som skjer i hovedstaden eller som kan sendes dit i Norge hvor et drama utspiller seg. Spekket med teknologi kan dronene overføre de mest spektakulære bilder i realtid. Temaet står allerede på dagsorden for et stort medieseminar i Paris i juni: Drone-journalistikk.

3 thoughts on “Skudd i mørke

  1. Mange gode poenger, men hvem er egentlig ansvarlig for at det som er tilbake av fast ansatte pressefotografer brukes som «illustratører, til featureoppdrag og arrangerte bilder i magasiner, til å ta bilder av produkter i forbrukertester og til å ta instruksjonsbilder av mer eller mindre obskure treningsøvelser»? Er det fotografene? Selvfølgelig ikke. Det er redaktørene som prioriterer og bestemmer. En redaktør kan ikke klage på at fotografene tar for mange illustrasjonsbilder. For å sitere en kollega: «det blir som om øverste sjef på verkstedet blir forundret over at ingen av mekanikerne fikser biler, rett etter han har bedt dem om å klippe plenen».

    Liker

    • Som alt annet er dette selvsagt et redaktøransvar. Men for at det skal fungere må fotografene engasjere seg kreativt. I min tid som redaktør er de beste prosjektideene kommet fra journalister og fotografer.

      Liker

  2. Jeg undrer meg over at du ikke var imponert over nivået i årets bilde. Jeg synes bildene vitner om evne og vilje til å fortelle historier og noen av seriene beveger seg i retning kunst/dokumentar snarere enn rene reportasjebilder. Jeg synes også at tempoet er dratt ned litt ifht tidligere. Man kan betrakte en del av bildene over tid, uten å bli lei.

    Et annet perspektiv som du hopper over er hvem som har betalt for bildene. Mange av vinnerne er finansiert av fritt ord, diverse stipender og fotografene selv. Det er altså ikke lenger avisene og dermed Schibsted som betaler. En internasjonal trend har kommet til Norge.

    Jeg var liten og så opp til avisene og hva de fortalte meg. Nå er jeg stor og ser opp til fotografer som blogger med støtte fra fritt ord.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s