Ved en smertegrense

FORNÆRMET: Professor Thomas Hylland Eriksen. Foto: HELGE MIKALSEN

FORNÆRMET: Professor Thomas Hylland Eriksen. Foto: HELGE MIKALSEN

Hvis jeg ber deg ta stilling til spørsmålet om det er et behov for å «dekonstruere majoriteten, og gjøre det grundig, slik at det aldri kan kalles en majoritet lenger» eller «dekonstruere det norske demokratiet» – vil du da i det hele tatt kunne gi et fornuftig eller begripelig svar? 

Ikke det? 

Vel, dette er bakgrunnen for de siste måneders elitistiske akademiker-debatt som nå i foreløpig siste instans skal behandles på morgendagens møte i Pressens Faglige Utvalg (PFU). 

Thomas Hylland Eriksen er så såret som bare en professor kan bli etter at Aftenposten satte på trykk en kronikk hvor hans innlegg i innvandringsdebatten tolkes i absolutt verste mening. Her får Hylland Eriksen et slags delansvar for at Anders Behring Breivik til slutt utviklet et hat som førte til terror-tragedien 22. juli 2011. Debatten handler om elitens liberale og forståelsesfulle syn på innvandringsproblematikk og integrering. Sett i kontrast til folkemeningen gir dette grunnlag for rasisme. 

Hylland Eriksens utsagn om «dekonstruksjon av majoriteten» betyr visstnok at han vil gjennomføre en analyse av den norske majoritetsbefolkningen. Siden uttalelsen ble avgitt i 2008 har debatten gått i akademiske miljøer. 

Dette var også utgangspunktet for forfatteren og foredragsholderen Lily Bandehys kronikk i Aftenposten sist november, hvor hun skrev at vi bør revurdere antirasistiske helter som Hylland Eriksen: I toleransens navn skiller de mellom nordmenn og muslimer. Hylland Eriksen har i årevis oppfordret til ikke å ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og skade innvandrere. 

– Men hvem skaper størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen. Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen er stolt av, skrev Bandehy. 

Ganske ufint, javel. Utsagnet utløste mange reaksjoner. Aftenposten fant det nødvendig å gi professoren umiddelbart tilsvar på nettet og fjernet anklagen fra den digitale versjonen av kronikken. Men det er et faktum at ABB refererte til Hylland Eriksen både i sitt ideologiske skrift og under rettssaken i Oslo Tingrett. 

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og etter mitt inntrykk en ganske folkelig fyr. Av og til sykler han forbi mitt kjøkkenvindu, og han deltar ganske aktivt i bydelens fellesskap som må være et av de mest skjermede fra innvandringsdebattens problematiske tema. 

Når man opptrer som en meningssprøyte i samfunnsdebatten skulle man kanskje forvente en større ydmykhet i forhold til mer eller mindre personlige motangrep. Dette er også Aftenpostens hovedpoeng i tilsvaret til Pressens Faglige Utvalg. 

Jeg tenker at jeg kanskje selv kunne anklages for å ha medvirket til ABB`s hat ved å stanse publiseringen av stigmatiserende og innvandringsfiendtlige debattinnlegg i VG gjennom mange år. Men ville jeg gått til PFU om jeg ble beskyldt for dette?  Aldri i livet. Men for Hylland Eriksen, som selv var varamedlem i PFU i to år, står man altså ved en smertegrense. 

– Nå blir jeg utsatt for ondsinnet sjikane og ryktespredning daglig, og stort sett tar jeg det med godt humør. I dette tilfellet er imidlertid en grense overskredet, og derfor vil jeg innklage Aftenpostens debattredaksjon for PFU, skriver Hylland Eriksen i klagen som er en av de såreste PFU har mottatt på lenge. 

Professoren mener at publiseringen av utsagnene er i strid med både Redaktørplakaten og Vært Varsom-plakatens bestemmelser om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Det gjenstår å se. Mange vil kunne mobilisere et forsvar for at samfunnsdebatten må kunne inneholde både feilaktige og provoserende karakteristikker – tett opp til det krenkende. 

Aftenpostens debattredaksjon ledes av kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, som bl.a. har fått Den store journalistprisen for sin brede og inkluderende redaktørstil. Den prisen gjør han seg stadig fortjent til.

****

Saklig og informativt?

Redaktørplakaten fastslår at «redaktøren skal fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling». Det tilligger imidlertid ikke PFU å vurdere dette spørsmålet. 

Hylland Eriksens klage viser imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». 

Dette punktet er ganske ofte vist til i uttalelser fra PFU.  I fjor ble det avgitt ti fellende uttalelser fra utvalget med referanse til dette punktet i plakaten. Bare to andre punkter ble hyppigere vist til fra utvalget.

OBS! Se tilsvar fra Thomas Hylland Eriksen i kommentarfeltet. Uttalelsen fra PFU kan leses her.

13 thoughts on “Ved en smertegrense

    • Ja, jeg har forstått at dette er en tolkning som har forfulgt Hylland Eriksen helt siden 2008. Jeg har bygget min fremstilling på PFU`s saksfremlegg, men har dessuten også vist til den opprinnelige uttalelsen om å «dekonstruere majoriteten». For øvrig et noe konstruert uttrykk, synes jeg.
      Det presseetiske spørsmålet i denne saken gjelder likevel den fornærmende koblingen til 22.juli.

      Liker

  1. Dette er nesten utrolig. I en sak som dreier seg om sjikanøs feilsitering (Breivik var en av de mange som innbilte seg at han hadde villet «dekonstruere demokratiet, dette stemmer ikke), så presterer Olufsen å GJENTA det sjikanøse feilsitatet. Her må det ha gått veldig fort i svingene, Olufsen?

    Liker

      • Nei, Olufsen, her gjør du det for enkelt for deg. I saksframlegget står det vel ikke at Hylland Eriksen har sagt dette? Det er jo en av de grove feilsiteringene i kronikken! Du skriver: «Hylland Eriksens utsagn om «dekonstruksjon av demokratiet» betyr visstnok at han vil gjennomføre en analyse av den norske majoritetsbefolkningen.» Jeg synes du bør beklage at du kom i skade for å gjenta denne misforståelsen.

        Liker

      • Saksfremlagget handler om kronikkens innhold og er ikke en drøftelse av denne misforståelsen. Jeg har minimal interesse i å delta i diskusjonen om dekonstruksjon, det er påstanden om ansvar for 22. juli som opptar meg. I min artikkel har jeg referert til det påståtte utsagnet som bakgrunnen for saken. Jeg registrerer at PFU delte min presseetiske vurdering av kronikken.

        Liker

  2. Olufsen: Har du konkrete eksempler på når Hylland Eriksen «i årevis» har «oppfordret til ikke å ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og skade innvandrere»? Meg bekjent har han selv tatt opp integreringens paradokser og utfordringer mange ganger. Uten konkret underbygging blir ditt utsagn stående som en løs påstand og/eller fordomsfull klisje av samme type som Bandehys kronikk er full av…

    Liker

    • Hvis du leser blogginnlegget en gang til vil du at dette refererer seg til innholdet i kronikken, som altså er en del av saksfremlegget til PFU. Jeg har for min del ikke behov for å delta i debatten om «dekonstruksjon».

      Liker

  3. Dette tilsvaret fra Thomas Hylland Eriksen ble publisert i VG`s papirutgave 30. januar 2013:

    Dekonstruksjon nok en gang

    Bernt Olufsen avlegger meg en visitt i VG 27/1, der han til min overraskelse feilsiterer en setning som falt en vårdag i 2008, hvorpå den ble publisert på en av Universitetets nettsider. Vanligvis blir ikke disse nettsidene lest av særlig mange; denne ble imidlertid en riktig slager i visse miljøer.
    Der sto det nemlig at en statsansatt professor, altså undertegnede, gikk inn for å «dekonstruere majoriteten». For dem som ikke er inne i sjargongen, er det lett
    å reagere som i eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti.
    («Pass deg, ellers dekonstruerer han deg også!»)
    «Siden uttalelsen ble avgitt i 2008 har debatten gått i akademiske miljøer‚», skriver Olufsen.
    Det er feil. I de aktuelle miljøene er min forskning ganske godt kjent, og setningen om å dekonstruere majoriteten ble både forstått og betraktet som ukontroversiell.
    Alle de innvidde forsto jo at det dreide seg om å plukke puslespillet fra hverandre, for å undersøke om det kunne sette sammen igjen på nye måter.
    Derimot har setningen om å dekonstruere majoriteten gått sin seiersgang på høyreekstreme nettsteder rundt om i verden, og den blir korrekt sitert av bl.a. Asle
    Toje og Anders Behring Breivik, til skrekk og advarsel. I den famøse Aftenposten-kronikken forveksler Lily Bandehy imidlertid ordet «majoriteten» med «demokratiet».
    Til min forbløffelse gjør Olufsen det samme, og med ett blir en humanistisk holdning forvandlet til et antidemokratisk sinnelag.
    Dekonstruksjon er en kurant og utbredt måte å drive forskning på.
    Og ja: denne forskningen er hverken politisk eller moralsk uskyldig. Den kunne jo rent faktisk bidra til å skape et nytt og større vi, der blant andre Lily Bandehy
    kunne finne seg til rette som hundre prosent norsk. Etter dekonstruksjon
    kommer nemlig rekonstruksjon. Interesserte henvises til min bok «Samfunn»
    (Universitetsforlaget 2010).

    Liker

  4. Et kjerneproblem er at det ikke forelegger noen klar enighet om akkurat hva det vil si å dekonstruere.

    Hylland Eriksen insisterer på at dekonstruksjon ganske enkelt er et analytisk virkemiddel, da som «forstørrelsesglass», «intervju på tomannshånd», «spørreskjema» eller «ikke-destruktiv styrketesting». Dette sies også jevnlig i fagfeltet.

    Tillat meg å komme med en motstridende påstand: Dekonstruksjon har en språklig og samfunnsmessig funksjon som avviker sterkt fra dette. Det er ikke en påstand jeg kan føre noe matematisk bevis for, så det er rett og slett bare noe hver og en må vurdere om virker sant eller ikke, men det jeg kan servere er argumenter og indikasjoner for at påstanden stemmer.

    Dekonstruksjon knytter seg normalt til et mangesidig begrep, en betegnelse eller et symbol. Prosessen går ut på å beskrive de bidragene som er kommet til at begrepet, betegnelsen eller symbolet har de konnotasjoner, vekker de følelser og brukes på den måten det gjør i dag. Med bidragene mener jeg de konkrete hendelser, så som uttalelser og handlinger, som har gått inn som komponenter i dette. Således kan det på papiret se ut som dekonstruksjon nettopp er en forståelsesbyggende prosess.

    Men dekonstruksjon har andre virkninger enn dette. En sentral virkning av dekonstruksjon er at den endrer selve bruken av og folks forhold til begrepet, i negativ retning.

    Det er nettopp det som er min påstand. Når man f.eks. «dekonstruerer julen», så kan man forklare hvordan den er et bidrag fra bl.a. Coca Cola og eldre skikker med nye navn. Når man gjør dette, så reduseres folks positive følelser overfor julen som konsept. Dekonstruerer man julen foran barn, så vil de ikke bli glade – de vil bli ganske lei seg. De vil slite med å forklare nøyaktig hvorfor, men store smil vil det bli få av.

    Når man «dekonstruerer norsk kultur», ved å si at den er en syntese av mange andre kulturelle impulser, så reduserer man folks positive følelser overfor norsk kultur. Det er sjelden at de som er veldig ivrige i å fortelle om at norsk kultur er resultatet av sammenblanding av utenlandske impulser ut i fra andre sammenhenger fremstår som de største nasjonalistene.

    Om Hylland Eriksen ganske enkelt brukte «dekonstruksjon» som et analyseverktøy og ingenting mer, og noe han skulle gjøre veldig grundig – hvorfor mente han at denne analysemetoden skulle gjøre at flertallet ikke kunne kalles flertall igjen? Da sier han jo rett ut at _analyseverktøyet hans skal endre verden på en bestemt måte_. Og da er man utenfor rene kunnskapsbyggende verktøy. Da er man inne i endringsverktøy og verktøy for å påvirke og gjøre om.

    Hvor ofte ser man at folk «dekonstruerer» noe de er veldig glad i? Hvor ofte dekonstruerer feminister feminismen, eller nasjonalister nasjonalismen, eller sosialister sosialismen? Så og si aldri. Dette tilsier også at min påstand er korrekt – at dekonstruksjon tilsvarer at man gjør en form for skade.

    Det skinner ofte igjennom i tekster om folk er negative eller positive til noe. Jeg ser aldri at noen «dekonstruerer» noe og at det i samme tekst skinner igjennom en svært positiv holdning. Men derimot, i svært mange kontekster der ordet brukes, kunne man erstatte begrepet med et generelt negativt påvirkende skadebegrep uten at det ville åpenbart stride mot forfatterens intensjon andre steder i verket.

    Et kjapt Google-søk sier at frasen «deconstructing racism» gir 2330 resultater. Frasen «deconstructing anti-racism» gir 10 resultater. Så en viss overvekt av folks innsats og arbeid i den ene retningen er jo ganske åpenbar. Igjen en indikasjon.

    For å oppsummere: Når noen i norsk offentlighet f.eks. «dekonstruerer norsk kultur», så vil de også påstå at det rett og slett er kunnskapsbyggende virksomhet. På papiret stemmer det. Norsk kultur blir jo ikke noe mindre norsk av at den har opprinnelse i diverse bestanddeler fra hele kloden, like lite som en deig blir mindre deig av at man sier den har mel i den. Men hvorfor er de som gjør dette så entydig på anti-nasjonalistisk side, og de som gjør dette så entydig på pro-nasjonalistisk side? Om man ikke engang prøver å finne noen forklaring på det, slik Hylland-Eriksen insisterer på å ikke gjøre, så vil jeg si man har sviktet selve fagfeltet sosiologi totalt.

    Liker

  5. Hylland Eriksen får for mye medietid. Mannen er oppskrytt. Etter boken Øyeblikkets tyrrrani som var en kosebok ble han berømt og kjær. Han kom på TV i beste sendetid og folk mente han var noe til kar. Det meste han har gjort etter dette har i liten grad imponert. «Bidraget» hans i innvandringsdebatten, som i realiteten ikke er innvandringsdebatten, men islamdebatten, har vært for lite varierte. Han har også veldig vanskelig for å innrømme feil. Det hele er rimelig kjipt.

    Liker

    • Og du, Hans, har tydeligvis utrettet store ting for det norske samfunnet siden Eriksen er så oppskrytt! Fortell oss om dine store bragder, så skal vi kanskje begynne å lytte til deg fremfor å riste oppgitt på hodet.

      Liker

  6. THE får det til å virke veldig uskyldig når han sier at dekonstruksjonen bare bestod av å «plukke puslespillet fra hverandre, for å se om det kunne settes sammen på nye måter».
    Men de som har lest hele intervjuet, vet han også sa noe mer. Nemlig at dekonstruksjonen skulle gjøres så grundig, at majoriteten aldri skulle kunne kalle seg majoritet igjen….

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s