«Firerbanden» slår tilbake

Min lett karikerte fremstilling av debattantene som nå vil innføre et strengere PFU-regime med bøter for presseetiske overtramp og gjøre PFU til en slags «folkedomstol», falt ikke i god jord. Da jeg engasjerte meg i debatten, ble jeg dermed beskyldt for ikke å ville vite av debatten. 

Førsteamanuensis Svein Brurås vil ikke finne seg i å bli plassert i samme bås som de øvrige, ettersom han ikke støtter forslaget om flertall i PFU fra allmennheten. Dette er det også uttrykkelig gjort oppmerksom på i min artikkel. Jeg innlemmet ham i banden fordi de sanksjonsformene han foreslår er egnet til å bringe PFU et skritt nærere en offentlig tilsynsordning. 

Brurås liker den svenske ordningen med «ekspedisjonsgebyr». Jeg er ikke like imponert over den status som det svenske presseetiske regimet har i bransjen. Min erfaring gjennom 25 år som aktiv deltager i det presseetiske arbeidet er at vår norske ordning står vesentlig sterkere enn den svenske. Det samme gjelder den danske Præssenevnden. For øvrig er Brurås, slik jeg antyder, en viktig premissleverandør i det norske presseetiske arbeidet. 

I en artikkel gjengitt på journalisten.no antyder Brurås at jeg er en del av den såkalte «VG-arrogansen» etter at hans tilsvar til min kommentar ikke umiddelbart er blitt publisert på avisens debattsider. Jeg har imidlertid ingen funksjon i VG`s redaksjon, har ikke kontor i bygningen og er heller ikke ansatt i bedriften. Således er det utenfor min myndighet å beslutte noe om publisering av hans tilsvar. Registrerer at hans tilsvar står på trykk i dag, etter at gårsdagens spalteplass var opptatt av en annen PFU-kritiker, Anders Cappelen. 

PR-rådgiveren Anders Cappelen, som altså vil gjøre advokaturet for medieofre med tykk lommebok til et levebrød, forsøker i et innlegg også å distansere seg fra min karikerte karakteristikk. Han har slett ikke gått inn for at PFU skal ha et flertall medlemmer fra allmennheten. Hele hans argumentasjon går imidlertid ut på at han vil gjøre PFU til en pressens motmakt. I en artikkel skriver han at «minst halvparten» av medlemmene bør komme fra allmennheten. Dessuten skriver han at PR- og kommunikasjonsbransjen bør få utpeke ett PFU-medlem som representant for kildene! Cappelen viser også til ordningene i Sverige og Danmark, hvor allmennheten har flertall, som gode eksempler. Alt dette har forledet meg til å tro at også han ønsker et slikt flertall i PFU. 

At Sivilombudsmannen, ja endog Advokatforeningen, skulle være egnet til å utpeke allmennhetens representanter, forundrer meg. Jeg vet ikke om Cappelen noen gang har forsøkt å fremme en klagesak overfor Sivilombudsmannen. Forslaget om Advokatforeningen synes jeg faller på sin egen urimelighet. 

Advokat Carl Bore karakteriserer meg i et tilsvar på nettstedet Kampanje som «arrogant og gammeldags».  Jeg får leve med det. 

Jeg forundres likevel over den stadige henvisningen til statsråd Tore Tønnes tragiske endelikt som «medieoffer». Tønne-saken er åpenbart mer nyansert enn som så. Det vet bl.a. Svein Brurås, som var delaktig i Presseforbundets kommisjonsrapport som oppsummerte medieomtalen.  Min erfaring som redaktør var i ettertid et rønn av maktpersoner som ønsket å spille Tønne-kortet når den kritiske og avslørende journalistikken ble nærgående nok. 

Min reaksjon på forslagene om bøter og «folkeflertall» i PFU har muligens sammenheng med mitt syn på samfunnet. Et besøk i Ungarn i høst, hvor folket kjemper for pressens frihet gjennom bl.a. «selvjustis» fremfor oligark-kontrollert politisk tilsyn, overbeviste meg om dette. Jeg er ikke alene om det. Også i Storbritannia er det mange som fortsatt vil forsvare en over 300 år lang tradisjon for uavhengig presse. 

Jeg er derfor vàr for ethvert forslag som trekker i retning av økt offentlig kontroll med mediene. Det er en demokratisk rett å argumentere for statlig medietilsyn eller offentlige ombudsmannsordninger, med bøter og straff, men Pressens Faglige Utvalg bør forbli pressens selvdømmeutvalg. 

Det skal være forskjell på juss og etikk. Likevel er det et paradoks at mens jussen utvikler seg i liberal retning når det gjelder å utvide ytringsfriheten, så er det noen som anser det mer «moderne» å flytte de etiske smertegrenser i motsatt retning..

One thought on “«Firerbanden» slår tilbake

  1. Ja, det er riktig at jeg i årenes løp har kommet med flere forslag om hvordan PFU-ordningen kan forbedres. Men fordi presseledere som Bernt Olufsen avviser absolutt alt man foreslår for å ansvarliggjøre pressen, og fordi dagens politikere er så redde for pressen, har jeg redusert mine forslag til kun ett.

    Det eneste jeg foreslo i mitt DN-innlegg, som jo Olufsen først tok utgangspunkt i, er at en uavhengig instans, som for eksempel Sivilombudsmannen eller Fritt Ord, kan oppnevne de tre allmennhetsrepresentantene i PFU.

    Dette er ikke mye å be om, og noen presseledere, blant andre Sven Egil Omdal, åpner for en diskusjon om dette. En slik endring ville styrket PFUs legitimitet og troverdighet radikalt. Og jo mer uavhengig en slik utnevner er, ikke bare av pressen, men også av politikere, desto bedre.

    Olufsen derimot, er presseetisk fundamentalist og avviser forslaget ved å latterligere muligheten for at Sivilombudsmannen skulle gjøre noe slikt. Olufsen er kanskje ikke kjent med at Norsk Presseforbund i 1994 gikk inn for nettopp dette. Han vet muligens heller ikke at Norsk Journalistlag i 1991 vedtok at allmennhetens representanter skulle ha flertall i PFU, og at forslaget overlevde to landsmøterevisjoner av NJs prinsipprogram.

    I Sverige utnevnes allmennhetsrepresentantene av Chefsjustitieombudsmannen og formannen i Sveriges Advokatforbund. Men ifølge Olufsen er dette så idiotisk at det ”faller på sin egen urimelighet”.

    ”Også i Storbritannia er det mange som fortsatt vil forsvare en over 300 år lang tradisjon for uavhengig presse,” skriver Olufsen. Olufsen er visst ikke kjent med at det er bred enighet blant redaktørene i engelske kvalitetsaviser om at en ny selvjustisordning må bli mer uavhengig av pressen enn det gamle Press Complaints Commission, og få sterkere sanksjonsmidler. For den som ikke vet det: PCC var langt mer presse-uavhengig enn PFU.

    Tror virkelig Olufsen at vi som er opptatt av hvordan selvdømmeordningen kan bli bedre, er motstandere av en uavhengig presse? Tro det eller ei, Olufsen, men det er faktisk mulig å mene at en noe mer uavhengig selvdømmeordning vil styrke den frie og uavhengige pressen. En internasjonalt respektert presseleder som Guardians sjefsredaktør Alan Rusbridger mener dette. Det samme gjør lederskribentene i nesten alle de andre engelske kvalitetsavisene.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s