En rød flekk på fortauet

BLODIG: Bildet av den røde flekken på et isete fortau minner stadig svenskene om det uoppklarte mordet på statsminister Olof Palme. Foto: SCANPIX

Bildet av den blodrøde flekken på fortauet i Sveavägen vekker vonde følelser hver gang det vises. Traumene og mytene lever videre i Sveriges befolkning – 26 år etter det uoppklarte mordet på Olof Palme. Denne julen og vinteren er det atter Palme-feber i TV og på kinolerretene i Skandinavia. 

Fascinert har jeg fulgt TV-dokumentaren om Palmes liv som er vist i tre timelange programmer på norsk og svensk TV siden romjulen. I går var det duket for nok en Palme-premiere på SVT1: Drama-serien «En pilgrims død» med den kjente skuespilleren Rolf «Wallander» Lassgård i hovedrollen som etterforskningsleder i jakten på Palmes morder. 

Samtidig utspiller det seg et annet Palme-drama i svensk kulturdebatt: Sønnen Mårten Palme har anmeldt filmskaperne bak filmen «Call Girl» til Justitiekansleren med krav om at det reises injuriesak for krenkelse av Olof Palmes ettermæle. I filmen fremstilles en Palme-lik karakter som oppsøker mindreårige prostituerte. Filmen er nominert til 11 «Guldbagge-priser» av det svenske filmakademiet, til tross for at den er slaktet av kritikerne. 

Jeg husker godt fredagskvelden 28. februar 1986, da nyheten om at Olof Palme var skutt med to skudd på vei hjem fra et kinobesøk i Stockholm, fikk det til å gå en støkk gjennom oss alle. Tostrup-kjelleren ble i løpet av få minutter tømt for feststemte journalister som strømmet tilbake til redaksjonene i Akersgaten for å lage sine ekstrautgaver. En horde av ikke helt uthvilte reportere ble satt på første morgenfly til Stockholm. 

Senere kom den keiserlige begravelsen, jakten på morderen, pågripelsen og straffesaken mot Christer Pettersson – mannen med bananlikøren. De sprikende teoriene i etterforskningen. Holmér-skandalen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mordvåpenet senere er funnet i ulike avisoppslag. Men drapet forblir uoppklart. For noen uker siden tiltrådte den sjuende etterforskningslederen i rekken.. 

Mordet på Olof Palme vekker klare assosiasjoner til attentatet på John F. Kennedy. Til Martin Luther King også. Ofrene blir myteomspunne personer, og gjenstand for dramatisering og fiksjon. Spørsmålet blir hvor langt den kunstneriske frihet i litteratur, film og teater skal strekke seg når det gjelder avdøde personer. Debatten har vi her hjemme fulgt i kjølvannet av Kon Tiki-filmen og Knausgårds «Kamp». 

Tidligere har debatten også oppstått i forbindelse med litterære verk på grunnlag av hendelser innen sosialdemokratiet. Lenge var norsk injurierett for øvrig preget av Høyesterettsdommen som forbød visningen av Tancred Ibsens film «To mistenkelige personer». Filmen var basert på den dramatiske historien om lensmannsdrapene i Ådal i 20-årene, men selv om gjerningspersonene i filmen var utstyrt med fiktive navn, ble den oppfattet som en krenkelse av faktiske personer i straffesaken. 

I filmen «Call Girl» heter statsministeren heller ikke Olof Palme, men filmskaperne har brukt faktiske sitater og sakshandlinger fra Palmes regjeringstid på midten av 70-årene da hans justisminister ble avslørt som horekunde. Den 21. januar får vi vite om filmen blir prisbelønt, som beste film, beste manus eller beste regi. Samtidig sitter Sveriges Justitiekansler og funderer på om krenkelsen av Palme er verd påtale på vegne av allmennheten. Mange mener at selv om fremstillingen er grov og krenkende, så skal det svært mye til for at påtalemyndigheten griper inn overfor et kunstnerisk verk. De senere år er også grensene for ytringsfriheten vesentlig utvidet i europeisk rett. 

Minst like fascinerende er dokumentarfilmen om Olof Palmes liv fra 1920-årene og fram til 1986, selv om også denne er kritisert for sine mangler.  1,2 millioner seere fulgte de tre avsnittene i svensk TV. Kinoversjonen av filmen «Palme» ble i fjor høst sett av 300 000 personer i Sverige. Filmen inneholder unike private filmklipp fra Palmes liv, og et utvalg av til sammen 8000 filmklipp med Palme som finnes i arkivene til Sveriges Television. 

Samtidig er dokumentarfilmen en fantastisk reise gjennom svensk moderne historie, sosialdemokratiets vekst og fall. Overklassegutten som nesten ble en sosialistisk retoriker. En livsfjern familiefar. En kunnskapsrik, fransktalende arrogant som lærte seg å knytte egne sko først i 25 årsalderen. En politiker som utløste engasjement og et helt spesielt hat i grupper av befolkningen. 

Filmen er blitt skarpt kritisert av bl.a. Jan Guillou for at den farer med harelabb over Palmes løgner i forbindelse med prostitusjonsavsløringen og etterretningsskandaler. Den kjente svenske krimforfatteren og politi-professoren Leif GW Persson var, i følge filmen, kilde for avsløringen av et regjeringsmedlem som oppsøkte prostituerte. Senere har Leif GW skrevet tre spennende bøker med utgangspunkt i sine Palme-teorier, og disse er nå gjenstand for TV-serien «En pilgrims død». 

ringen er på en måte sluttet. Og jeg har tenkt å sette meg i godstolen, ja.

****

Den skjulte historien

Dramaserier som ligger tett opp mot den politiske virkeligheten fascinerer en stor gruppe TV-seere. Vi har fått et nytt begrep – dokudrama. Oliver Stone er en av sjangerens virkelige mestere og fra denne uken kan du følge hans siste dokumentar i ti deler om «USAs ukjente historie» på NRK. 

Stone innleder serien med historien om andre verdenskrig, bekjempelsen av nazismen og atombomben over Hiroshima.  Han utfordrer det amerikanske publikum med å konstatere at nedkjempelsen av Hitler-Tyskland først og fremst var Sovjetunionens fortjeneste. 

I de følgende episodene får vi stifte nærmere bekjentskap med hendelser fra Den kalde krigen og opp mot vår tid. Journalister som har sett de første delene, rapporterer om at serien vekker både engasjement og følelser. 

Oliver Stone har mottatt tre Oscar og er best kjent for filmen «Midnight Express» og for sin Vietnam-trilogi med bl.a. «Platoon» og «Født 4.juli». I filmen om attentatet på John F. Kennedy, «JFK – saken fortsetter», blandet han dokumentarfilm med fiksjon. Filmen fikk flere Oscar-nominasjoner.

One thought on “En rød flekk på fortauet

  1. Sveriges Justitiekansler Anna Skarhed har nå besluttet at det ikke blir aktuelt å reise offentlig påtale for ærekrenkelse overfor filmskaperne bak filme «Call Girl». Justitiekansleren viser til at det normalt er den krenkede, eller i dette tilfelle hans etterlatte, som selv må fremme en slik sak. Det er svært sjelden at det offentlige griper inn på vegne av privatpersoner i slike saker. Sist det skjedde var i 2006, da Justitiekansleren reiste sak mot Expressens ansvarlige utgiver etter avisens krenkende omtale av skuespilleren Mikael Persbrandt.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s