De vanskelige valgene

TRAKK SEG: Roger Ingebrigtsen var APs fremste ambassadør i nord. Foto: TOR FARSTAD/iTromsø

Den siste uka er redaktører blitt satt på alvorlige prøver om hva det sømmer seg for en avis å publisere: Navn og bilde på en ung seksualdrapsmann. Navn og bilde på en ung kvinne som offer for seksuelt motiverte tillitsbrudd. Navn og bilde på en 58-årig mann i det han blir truffet og drept av T-banetoget i New Yorks undergrunn. 

Redaktørene er tvunget til å engasjere seg i disse sakene, rett og slett fordi de har et objektivt ansvar for alt som publiseres. Men nå vil flertallet i et offentlig utvalg fjerne dette ansvaret fra straffeloven. Resultatet kan bli at våre tradisjonelle medier vil arte seg som sosiale medier: Enhver kan publisere hva man vil om navngitte personer. Hvis du ikke publiserer bildet av en pupp da. Det er åpenbart det eneste som provoserer de ansvarlige bak Facebook. 

Det står i en viss kontrast til forholdene i Storbritannia, hvor en offentlig kommisjon anbefaler Regjeringen å utarbeide forslag til nye medielover som skal forby presseetiske overtramp, og straffe redaksjoner som ikke oppfører seg etter lovboka. I Storbritannia har man hatt en fri presse siden 1600-tallet, en presse som bygger på prinsippet om etisk selvjustis. Når det nærmest eneveldige regimet i Ungarn i fjor prøvde seg på noe lignende, reagerte resten av Europa med avsky. 

Det er interessant at Arbeiderpartiet før helgen leverte inn klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) mot to av mediene som identifiserte Troms-kvinnen som ble utsatt for utilbørlig sex-press fra Roger Ingebrigtsen. Jeg kan vanskelig se at PFU har noe annet valg enn å dømme gubbene i Nettavisen og iTromsø – Gunnar Stavrum og Jørn Christian Skoglund – nord og ned. Jeg blir heller ikke overrasket om de på et senere tidspunkt får følge av Trygve Hegnar i Finansavisen. 

Essensen i denne saken er nemlig at Roger Ingebrigtsen har erkjent de seksuelt motiverte tillitsbruddene han som ledende AP-politiker begikk overfor AUF-kvinnen. Det spiller ingen rolle at hun varslet om den kritikkverdige oppførselen bare to dager før nominasjonsmøtet i Troms Ap. Hun er et offer. 

Norsk presse har solide tradisjoner for å beskytte ofre for seksualisert utøvelse av makt, selv om Vær Varsom-plakaten ikke inneholder noen krystallklare formuleringer om dette. I en prinsipputtalelse fra 1992 heter det likevel at pressen har et spesielt ansvar for å ivareta offerets integritet, også når private eller personlige forhold skulle ha en viss allmenn interesse i sammenhengen. Når PFU uttaler seg om identifikasjon av personer i offentlige stillinger eller verv er det myntet på personer som opptrer klanderverdig eller begår overgrep. Hovedregelen er å utvise saklighet og omtanke i omtalen av offeret. Å ta menneskelige hensyn. 

Redaktører og synsere som nå spiller drittpakke-kortet kan ikke ha forstått dette. Enkelte menn synes å ha en nærmest genetisk nedarvet forståelse av at slik må det være. I debatten hos Erik Wold i NRK sist torsdag fikk disse holdningene fritt spillerom. 

Like lite forståelsesfull var Roger Ingebrigtsen da han etterlot døra på gløtt til sin Facebook-side etter at han publiserte beslutningen om å tre av. Det var ingen galant handling, det heller.  Prisen for å varsle om uakseptabel adferd i norsk politikk kan bli så høy at stemmer forstummer. 

Bruk av navn og bilde voldte også adskillig hodebry da dommen falt i den bestialske seksualdrapssaken i Bergen Tingrett i forrige uke. En 19 år gammel gutt ble dømt til 19 års fengsel for drapet på 92-årige Hilda Feste. Retten fastslo dessuten at gutten hadde mangelfulle intellektuelle evner. Vær Varsom-plakaten maner mediene til den største tilbakeholdenhet med å identifisere særlig unge lovovertredere. Mange medier, anført av Bergensavisen (BA), valgte likevel å gjøre dette. Også VG var en av disse. 

Når er en kriminell gammel nok til å bli navngitt? Som redaktør møtte jeg ofte argumentet at en 18-åring er voksen nok til å stemme i valg, voksen nok til å drepe i krig. Så hvorfor skulle ikke en 19-åring stå offentlig til ansvar for sine grufulle gjerninger? 

Jeg synes ikke det. 

Redaktør Anders Nyland i BA begrunnet publiseringen med at allmennheten hadde et berettiget krav på å få vite navnet på Hilda Festes morder. Argumentasjonen var ikke spesielt overbevisende. For meg er en 19-åring en avgangselev, en lærling, et meget ungt menneske.

*****

Unikt nyhetsbilde

OMDISKUTERT: New York Posts førsteside om døden i undergrunnen.

Bildet av den dødsdømte 58-åringen på førstesiden av New York Post vekker debatt overalt i medieverdenen. Det unike nyhetsbildet er tatt av en frilansfotograf på en av byens undergrunnsstasjoner brøkdelen av et sekund før mannen blir drept av toget. 

Kan det forsvares å publisere et slikt bilde? I norsk presseskikk ville det neppe vært mulig, av hensyn til mannens pårørende. Men vi publiserte bildene av unge menn som kastet seg i døden fra tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Det var viktig dokumentasjon fra en historisk hendelse. 

New York Post er kjent for sine historisk kontroversielle førstesider. Redaktøren bak det berømte oppslaget «Headless Body in Topless Bar» døde nylig, og ble minnet for sin oppsiktsvekkende avistittel. 

I Norge vekker siste ukes førsteside i New York Post minner om et kontroversielt Dagblad-oppslag fra 1994. Avisen rykket ut på grunnlag av tips og fotograferte ungdommer som surfet på taket av en T-banevogn ved Munkelia stasjon i Oslo. En 14-årig gutt omkom i kollisjon med en bru. Dagbladet inngikk flere år senere forlik med guttens foreldre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s