Dopet journalistikk

FILMSKAPER: Regissøren Arto Halonen står bak dokumentaren som nagler tidligere finske langrennsløpere til doping. En anonym kilde i filmen «When heroes lie» anklager også tidligere norske langrennsløpere for å ha dopet seg. Foto: Helge Mikalsen

Det virket nesten som Hans-Tore Bjerkaas hadde tatt seg en støyt EPO da han kom til studio for å begrunne hvorfor NRK ville kringkaste nye finske dopingbeskyldninger mot de norske skiheltene fra 1990-årene. Hoderystende og såre reaksjoner fra ski-miljøet lot da heller ikke vente på seg. 

Kringkastingssjefen leverte en begrunnelse i tre punkter på hvorfor han ville sende den finske TV-dokumentaren «When heroes lie«, som NRK har vært med på å finansiere: 

– For at vi skal kunne publisere disse påstandene som har vært hevdet før, har vi gjort en sjekk på tre punkter. Finnes det en kilde? Svaret er ja. Er det en kilde som kan ha relevant kunnskap? Svaret er ja. Er kilden sitert korrekt? Svaret på det er også ja. Da publiserer vi dokumentaren, forklarte Bjerkaas. 

Det gikk et støkk i meg som alltid har trodd at det norske langrennsunderet skyldes beinhard trening i et monster av en motbakke dypt inne i Romeriksskogene. Samtidig slo det meg at hvis jeg hadde fulgt kringkastingssjefens publisistiske sjekkliste gjennom mine 17 år som ansvarlig redaktør av VG, så hadde jeg fått tilbringe lengre tid bak murene enn utenfor. 

Den siste som prøvde seg på noe lignende var TV2`s Gerhard Helskog i 2002. Etter dopingpåstander i programmet «Rikets Tilstand» måtte kanalen sende et helt privatfly med beklagende redaktører og informasjonsfolk til finske Lahti hvor norske ski-topper og utøvere befant seg. Helskog ble etterpå sendt på et tre år langt restitusjonsopphold i USA som korrespondent. 

I film- og TV-bransjen later det til å gjelde helt særegne presseetiske regler for dokumentarsjangeren. En filmdokumentar er ikke et objektivt verk, den er subjektiv og skal vekke debatt. Dette kom også tydelig fram for et drøyt år siden da Pressens Faglige Utvalg behandlet en klage mot Brennpunkt-dokumentaren om krigen i Bosnia. Programmet ble felt av PFU, men holdningen i NRK lot til å være at for sjangeren «dokumentar» er det et lave re krav til dokumentasjon enn i nyhetsjournalistikkens verden. 

Problemet med den finske TV-produksjonen er at den heller ikke inneholder noen dokumentasjon når det gjelder de norske skiheltene. Derfor blir det også vanskelig å vurdere hvor troverdige påstandene fra «kilden» er. 

Men historien har lært oss at selv de største stjernene kan falle til jorden.  Som Carl Lewis og Lance Armstrong. De tidkrevende avsløringene har avdekket et behov for mer åpenhet og større aksept for at journalister stiller kritiske spørsmål. 

Når norske utøvere vinner alle øvelser i World Cup-åpningen på ski, og Aksel Lund Svindahl slår alle konkurrenter med nesten et sekund i utforløypene, bør det være tillatt å spørre hvordan det kunne skje. Men dette krever en svært stø hånd fra journalistens side. 

Dagbladet har den siste uken gjort et forbilledlig stykke arbeid i et forferdelig grumsete farvann med Vucicevic-saken. Det kan ikke ha vært noen lett redaksjonell beslutning å gå tungt inn i den opprivende feiden mellom tidligere ektefeller for å avsløre mulig lefling med doping. Pressekonferansen hvor barna gikk offentlig ut mot moren i forsvaret av faren var heller ikke noe vakkert syn. Dagbladets dekning illustrerer likevel hvordan slike saker ofte må avdekkes stein for stein. 

Det var også tilfelle med avsløringen av Lance Armstrong. Bit for bit kom sannheten fram. Men det var ingen sportsjournalister som sørget for dette. Helten var for stor og mektig. Verdiene som mediene risikerte å sette i spill, var betydelige. Derfor var det heller ingen som for alvor våget å spørre hvordan det kunne ha seg at Steffen Kjærgaard var den eneste rytteren i US Postal-laget som ikke var innblandet i dopingskandalen. 

Lance Armstrong ble avslørt av amatør-journalister i sosiale medier og i små blogger, som NYVelocity – et lite nettsted for amatørsyklister i New York. Den anerkjente mediekommentatoren David Carr i The New York Times påpeker at NYVelocity hadde kunnskap om sykkelsporten og realitetsorientering nok til å forstå hva som skjedde. Bloggen hadde ikke et avhengighetsforhold til sponsorer eller annonsører og makten. De vek ikke tilbake for å publisere sannheten. 

Kan vi vente at TV2-sporten vil gjøre det samme under Tour de France? Eller at NRK Brennpunkt går videre med utgangspunkt i «kildens» påstander? Det er på tide at også sportsredaksjonen nedsetter en gravegruppe.

****

Siste fra nattklubben

– Er Carl Lewis dopet, spurte VG under friidretts-VM i Helsingfors i 1983. Fra nattklubben i hotellet til de internasjonale friidrettstoppene rapporterte avisen at selveste VM-kongen skulle ha avlagt en positiv dopingprøve. 

VGs sportsredaktører Jan Hedenstad og Arvid Eriksen rakk deadline til avisens førsteutgave klokken 0700 med historien som skapte internasjonale bruduljer. Oppslaget førte til at VG ble lagt for hat av det mektige apparatet rundt den amerikanske friidrettsstjernen. 

Senere innrømmet Carl Lewis at han ble tatt for doping i tre tester forut for OL i 1988. Han skulle vært utestengt, men slapp unna fordi det amerikanske forbundet trodde på hans ord om uvitenhet i forbindelse med «kosttilskudd».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s