Fordi det er "vesentlig"..

FORFATTER: Audgunn Oltedal om det vesentlige i journalistikken. Foto: ROGER NEUMANN

Skolepensum i journalistikk tilsier at det er kravet til vesentlighet som skal styre hva slags oppmerksomhet og spalteplass ulike saker får i media. Men norske medier løper i stadig raskere tempo bort fra kravet til vesentlighet i journalistikken. Det er antallet «klikk» som teller. 

Da jeg kom til Akersgatas pressemiljø fullt av hardkokte krimreportere i 1979 så jeg raskt en stor forskjell fra Marienlyst: NRK rapporterte sjelden om kriminalsaker ettersom det ikke samsvarte med statsjournalistikkens vesentlighetskriterium. Nå er det annerledes. Konkurransen fra TV2 og P4 tvang NRK til å senke terskelen for utvalg av slikt stoff vesentlig. 

Kravene til vesentlighet i journalistikken var med ett blitt annerledes enn på den tiden hvor nyhetsanker Audgunn Oltedal hver kveld kom hjem til deg i stua med sine store øyne bak enda større briller og fra TV-skjermen formidlet de viktige og riktige nyhetene på sitt perfekte nynorsk. 

er Audgunn Oltedal førstelektor ved Journalistutdanninga, Høgskolen i Oslo og Akershus. I disse dager utgir hun boken «Vesentlig og viktig?» om profesjonsverdier i journalisthverdagen. Oltedal har intervjuet 29 mediefolk fra hele landet om denne problemstillingen i sitt arbeid med denne læreboken. 

Mange vil kunne skrive under på at innholdet i media skal være vesentlig. Men vesentlighet kan aldri bli et objektivt kriterium for vurdering av slikt innhold. Vurderingen vil alltid være subjektiv. Mennesker har høyst forskjellige oppfatninger av hva som er viktig eller vesentlig for dem. 

Allerede den første sommeren som ung journalist i Adresseavisen i 1975 fikk jeg erfare dette. På en sen fredags kveldsvakt satt jeg ensom tilbake på jobb i redaksjonen, da telefonen ringte: En fortvilet leser fra øyriket Frøya henvendte seg med beskjed om at han i helgen skulle reise på fjorten dagers ferie til Kanariøyene og han var bekymret for hva som ville skje med tegneseriehelten «Mandrake» i tiden han var borte fra avisen. Det var en daglig rutine for ham å lese denne tegneseriestripen i avisen. Jeg så ingen annen råd enn å gå inn på setteriet, finne fram stripene for de neste fjorten dager og lese dem opp for ham i telefonen. Min diksjon av «Arrgh!» og «Svisjh!» kan vært utydelig. 

Som reporter i VG ble jeg senere vitne til hvordan reportasjer om enkeltskjebner virkelig kunne engasjere. Som historien om vesle «Lasse-Liten», det nyfødte barnet som ble fløyet over Atlanteren til en unik og banebrytende hjerteoperasjon. Leserne kunne ikke vente til neste dag og neste reportasje. Om kvelden troppet vanlige Oslo-borgere opp i redaksjonen i Akersgata med et sterkt ønske om å få vite hvordan det gikk med gutten. 

– Det jeg assosierer med ordet vesentlig, er at det har betydning for mange, sier min tidligere VG-kollega Sverre V. Bjørnholt i Audgunn Oltedals bok. Han har nok erfart det samme som meg – at nyheten er vesentlig betyr at den skal ha relevans for publikum. 

Men mye av det som opptar folk i mediedøgnet bygger i stigende grad på ren fiksjon eller regissert reality-drama på TV. Kan fiksjonen også bli til en vesentlig nyhet? I dagens mediebilde plasseres slike «nyheter» fra reality-TV side om side med virkelige nyheter. Jeg finner det sterkt problematisk. Jeg gremmes fortsatt over at VG på 90-tallet presenterte et giftermål i «Hotel Cæsar» som en nyhet på førstesiden med Toralv Maurstad i hovedrollen. 

I de digitale mediene er denne utviklingen enda mer påtagelig. Nettavisenes førstesider bygges bevisst opp i en mix av vesentlige nyheter og rene underholdningssaker. På nettet blir du utsatt for en lokkejournalistikk i beste supermarkedsstil, hvor vekslingen mellom informasjon og avslapning oppleves som attraktiv for leseren. Trafikken øker vesentlig. Den nye, digitale journalistikken innebærer også en ny form for leser/bruker-delaktighet i utformingen av medienes innhold. 

Det hersker neppe tvil om at terrorangrepene mot Norge 22. juli var den mest vesentlige nyhet som rammet vår nasjon de siste tiårene. Senere kan flere hundre tusen innslag om saken telles opp fra norske medier. Men for stadig flere lesere er begeret fullt, i følge en undersøkelse i Aftenposten mener to av tre nordmenn at mediedekningen av terrorsaken har vært for omfattende. 

Dagbladet har levert noe av den mest vesentlige nyhetsjournalistikken om lukrative vennskapsbånd i regjeringskretser denne vinteren. Men under terrorrettssaken, som starter i dag, vil avisen abdisere fra vesentlighetskriteriene i sin nyhetsjournalistikk og la brukerne selv bestemme om de vil ha Behring Breivik på førstesiden. For meg er det essensielt at aviser også på sine førstesider sender tydelige signaler om hva man anser er vesentlig for sine lesere.

Nyheter som engasjerer

Vesentlige nyheter er nyheter som opptar mange mennesker – og som engasjerer. Ingen mediesaker gjorde større inntrykk på nordmenn i januar og februar enn striden om Audun Lysbakkens ureglementerte pengestøtte til Jenteforsvaret. 

Dette fremgår av en undersøkelse i Agenda Tracker, som kartlegger hvilke mediesaker nordmenn får med seg og hvordan de reagerer på dem. Undersøkelsen ble offentliggjort av bransjenettstedet Kampanje i påskeuken. 

Lysbakken-sakenvar den femte mest omtalte sak i mediene i januar og februar. Dødsfallet til popstjernen Whitney Houston kom på tredjeplass over saker som gjorde sterkest inntrykk. Den republikanske nominasjonsvalgkampen i USA toppet listen over mest omtalte saker. Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik nådde ikke opp på noen ti på topp-liste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s