Ytringsfrihet foran personvern

Erik Schjenken (t.v.) og advokat Carl Bore møtte Dagbladet i Oslo Tingrett. Foto: Morten Holm, Scanpix

Norske mediebedrifter slapp i fjor å betale ut en eneste krone i oppreisning til såkalte medieofre. Hensynet til ytringsfrihet ser ut til å bli prioritert foran personvernet av norske domstoler.

 Det er en svært vanskelig avveining å velge mellom ytringsfrihet eller personvern – både i redaksjonene og i domstolene. Begge hensyn er beskyttet av nasjonale lover og internasjonale konvensjoner, men ofte står hensynene steilt mot hverandre i enkeltsaker.

 En gjennomgang av rettskraftige dommer fra norske domstoler de siste ti årene viser en tydelig utvikling i medienes favør. Siden 1. januar 2000 er det behandlet 42 saker om ærekrenkelse (injurier) i lagmannsretten. 39 av dem endte med frifinnelse. Borgarting lagmannsrett har i samme periode avgitt 24 frifinnende dommer på rad.

 – Det har vært et fantastisk tiår for mediene, utbrøt den kjente medieadvokaten Cato Schiøtz under et seminar om rettstilstanden for injurier og privatlivets fred i forrige uke. Schiøtz representerer ofte Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og TV2 i rettssalene.

 Norske redaktører kan registrere at de har fått styrket sin rettslige beskyttelse på flere områder: Forsterket ytringsfrihet gjennom Grunnloven, redaktørens uavhengighet er blitt lovfestet, et vesentlig sterkere kildevern, injuriebestemmelser skal flyttes fra straffeloven til erstatningslovgivningen.

 Gjennom de siste dagers debatt kan det virke som om AUF og Riksadvokaten er opptatt av å snu denne viktige trenden, som i bunn og grunn handler om mer åpenhet og mer demokrati.

 I løpet av 2011 ble det ført bare to nye injurierettssaker mot norske medier, og like mange rettssaker om krenkelse av privatlivets fred. Ingen rettskraftige dommer mot mediene.

 Men det var noen skår i medie-gleden. Det største tilbakeslaget kom i fjorårets mest spektakulære sak, der Dagbladet ble dømt av Oslo Tingrett til å betale en million kroner i oppreisning til ambulansesjåfør Erik Schjenken – i hovedsak på grunn av avisens kommentarjournalistikk. Bare en gang tidligere har noen norsk rettsinstans idømt noen millionerstatning, det var i en sak om plastisk kirurgi i Bergen og denne dommen ble senere omstøtt av Europadomstolen i Strasbourg.

 I følge advokat Cato Schiøtz går den ytterste grense for oppreisning etter injurier i norsk rett de siste ti år ved 250 000 kroner. Det var straffen for uberettiget å utpeke noen som dobbelt barnemorder og sex-overgriper i Baneheia i Kristiansand. Å bli kritisert som ambulansesjåfør for rasistisk motivert tjenesteforsømmelse er altså i følge Oslo Tingrett fire ganger verre.

 Saken er anket, og kommer opp for behandling i Borgarting Lagmannsrett i februar 2013. Få pressefolk og medieadvokater tror dommen blir stående på dette nivå. I utgangspunktet var flere redaksjoner truet med rettslig forfølgelse, bl.a. TV 2, som i fjor høst inngikk et hemmelig forlik med Erik Schjenken. Det er i dag uklart om det blir tatt ut stevning mot flere medier.

 Den andre injuriesaken. som ble behandlet av tingretten, var Mona Høiness sak mot Hegnar Online og styreleder Trygve Hegnar etter grov sex-sjikane i deres debattforum på nettet. Høiness` led fullstendig nederlag i Oslo Tingrett, som ikke betraktet hore-karakteristikkene som ærekrenkende. Dommen er anket, og lagmannsretten blir nå i tillegg utfordret til å vurdere hvorvidt debattinnleggene på Hegnar Online representerer en krenkelse av privatlivets fred.

 Utviklingen i europeisk og norsk rettspraksis de siste årene åpner for at det er ganske mye stygt man kan si om navngitte personer, særlig hvis det er i sammenheng med kritikkverdige forhold eller spørsmål av bred samfunnsmessig interesse. Å hevde at en person er en «ynkelig bedrager» er bl.a. akseptert.

 Noe av det mest bekymringsfulle i rettsutviklingen er likevel påtalemyndighetens appetitt i forfølgelsen av medienes arbeid. Det gjelder gjennomgående i forsøkene på å oppnå referatforbud og praktiseringen av offentlighetsregler – kildejakt og begjæring om utlevering av upublisert materiale og ransaking av redaksjoner.

 Bare partiet Venstre er tydelig i sin avstandtagen til disse forsøkene på å kneble en fri presse. På dette området vingler Trine ikke.

 

Privatlivets fred

Privatlivets fred blir kanskje ikke like absolutt etter to kjennelser fra Storkammeret i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Rettspraksis fra denne domstolen er retningsgivende for norske domstoler.

 I en kjennelse fikk Axel Springer Verlag medhold i at det var galt av tyske domstoler å gripe inn mot identifikasjonen av en TV-stjerne i en sak om kokainbesittelse og misbruk. I en annen EMD-dom fikk tyske medier medhold i at prinsesse Caroline måtte tåle fotografering mens faren, fyrst Rainer av Monaco, var alvorlig syk.

 Det nye kriteriet for berettigelsen av medienes inngripen i privatlivets fred er at saken representerer en viss grad av alvor som også har allmenn interesse. Dommene stiller dessuten sterkere krav til at de negative konsekvenser for privatlivet må bevises.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s